Mandag morgen, en ganske vanlig dag i Januar, leser jeg for første gang nyheten om at David Bowie har forlatt tiden. Et stort sjokk, mye fordi han holdt sykdommen godt skjult for offentligheten og ikke minst, David Bowie hadde tre dager før gitt ut et nytt album, et album som kommer til å stå igjen som et av de store Bowie-utgivelsene.

Jeg hadde i helgen tenkt å skrive en anmeldelse av Blackstar, men etter nyheten om hans død ble jeg isteden sittende i mange timer og bare spille gamle sanger. Først ble det de store klassikerne, «Life on Mars»  fikk meg som så mange ganger før på gråten, majestetisk, rørende og vakker som få. «Heroes», låta som blander optimisme med undergang, styggvakkert, «Ashes to Ashes», som er tvers gjennom et mesterverk av en poplåt og ikke minst «Five Years», som på grunn av min bakgrunn alltid har vært en av de største favoritten. Men etterhvert ble det et lite dypdykk, på leten etter låter av Bowie jeg sjelden eller så å si aldri har hørt. Og jeg leste mye på nettet, folk la ut lister over de beste sangene, beste coverversjonen, beste perioder og beste album. Og så ramlet jeg over en liste over de verste albumene. Flere hadde laget en slik liste, og så å si på alle lå albumet fra 1987 Never Let Me Down på topp, en kalkun, fullstendig uinspirert, tamt, pinlig var ord som gikk igjen. Jeg har alltid vært en nysgjerrig fyr, og hentet frem albumet for å sjekke ut hvor ille dette kunne være. Joda, jeg har hørt skiva før, i 1987 hørte jeg det sikkert mange ganger, og jeg husker godt tittelsporet.

Bowie artwork 1987

I 1987 var Bowie en svært kommersiell artist, glatt, uten særlig kredibilitet, etter noen utgivelser som slett ikke satt musikkpressen i fyr og flammer. Etter at han signerte for EMI i 1983, en etter sigende svært lukrativ avtale, ga han ut monsterselgeren Let’s Dance, Bowies mest solgte album på verdensbasis. Han begynte å spille på store arenaer, dro ut på Serious Moonlight-turné og sammen med Rolling Stones og Queen var Bowie var de største navnene på musikkhimmelen og fylte arenaer med opp mot 100.000 mennesker. Men gamle Bowie-fans, de som hadde fulgt ham gjennom tykt og tynt fra tidlig syttitall, de likte ikke den nye friske, blide, bleka, muskuløse jappe-Bowie noe særlig. Mannen hadde solgt seg helt og holdent, mente mange. Når han så ga ut Tonight i 1984, som på mange måter var enda mer kommers, da var det mange gamle fans som ga opp Bowie. Men til gjengjeld fikk han en helt ny generasjon fans i fanget, og var som popstjerne kanskje større enn noensinne.

Bowie 11

Bowie selv har sagt at årene fra 1984 og ut 80-tallet ikke var en periode han husker tilbake på med særlig stolthet. Han følte seg rett og slett litt utbrent og lot andre styre Bowie-skuta litt for mye. Jeg for min del liker fortsatt Let’s Dance, synes låter som Cat People og Loving The Alien (fra Tonight) fortsatt er flotte låter, men hører jo helt klart at Bowie på midten av 80-tallet ikke lenger er særlig relevant når det gjelder nyskapende musikk. I 1987 var han 40 år, en ganske satt alder for en popstjerne på den tiden. Og når han gikk i studio for å spille inn sitt fjerde album på 80-tallet, var han ikke lenger å regne som en spennende artist. Snarere tvert imot.

Jeg har utsatt å skrive en anmeldelse av hans siste mesterverk Blackstar. Det er så mange som gjør det nå, som skriver så flott og fint om denne mektige plata. Så her i Beater så velger jeg å gjøre det omtrent ingen andre har gjort. Jeg henter frem igjen etter sigende Bowies verste plate noensinne. Litt for å plage meg selv, og litt fordi jeg rett og slett lurer på hvor grusom skiva høres ut nå, i 2016.

bowie 1987 1

Bakgrunnen for å gjøre et nytt album i 1987 var for å oppfylle kontrakten med EMI. Bowie hadde ikke gitt ut noe album på tre år, og EMI nærmest presset Bowie inn i studio. Han bodde i Sveits på denne tiden, og det var også her han valgte å spille inn plata. I tre måneder skrev Bowie i alt 18 låter, og 11 av dem endte på albumet. Til pressen sa han under innspillingen av albumet at han var i ferd med å vende tilbake til rock’n’roll og at dette albumet var nærmere Scary Monsters (1980) enn Let’s Dance og Tonight, Bowie spilte også for første gang siden 1980 instrumenter selv, keyboards, synthesizer og gitar.

Åpningsporet «Day-in, Day-Out» som også var første singel fra plata var en låt med tidstypiske 80-talls trommer, og åpner rett på refrenget. Blåserrekke, Bowie som synger om hjemløse og stor, stor lyd. Dette er vel slett ikke så verst? Men så var det dette med 80-talls produksjoner. Det er en relativt bra låt i bunnen her, men låta er overprodusert og mye glattere enn det burde ha vært. Det hele blir etter hvert ganske masete og slitsomt. «Day-in, Day-Out» kunne det vært interessant å hørt mer nedstrippa og med kun gitar, bass og trommer. Da tror jeg mange ville blitt overasket over selve melodien. Og sånn er det faktisk med flere spor på dette albumet. Bowie skriver sjeldent elendige låter, han synger alltid bra, stemmen er på plass, men her har 80-tallets signatur ødelagt en del.

Neste låt, «Time Will Crawl», er albumets kanskje beste øyeblikk. Tekstmessig er han helt på høyde med sine klassiske øyeblikk, og låta tøffer avgårde, lett desperat og dommedagspreget, slik Bowie har gjort mange ganger før. Dette er for øvrig den eneste sangen Bowie har tatt tak i senere, og sangen fikk en glimrende remix på albumet iSelect fra 2008, en musikkserie der kjente artister velger seg favorittlåter. Interessant at Bowie altså valgte en låt fra dette albumet til denne serien.

Låta som følger, «Beat of Your Drum» er også ganske klassisk Bowie i oppbyggingen. Verset fungerer relativt bra, men faller litt gjennom i refrenget. Men bortsett fra den til tider svært påtrengende produksjonen så er dette ikke i nærheten så ille som jeg fryktet. Tittelsporet «Never Let Me Down» er albumets poplåt, en ganske fengende, lett slentrende låt hvor Bowie presser vokalen opp i et lyst stemmeleie. Låta har et vemod over seg, og når jeg hørte singer/songwriter Craig Hood gjorde en helt nedstrippet versjon av låta i 2010, husker jeg godt at jeg tenkte at dette er da en svært vakker Bowie-komposisjon.

I «Zeroes» tar Bowie oss et øyeblikk med til Ziggy Stardust gjennom tilbakeblikk. Her er teksten og ideen mye bedre enn selve låta, som dessverre ikke fungerer spesielt godt. Men interessant er det at Bowie her i en alder av 40 ser tilbake på en periode som den gang tross alt ikke var mer enn 13-14 år siden.

Neste spor er vel av mange holdt for å være beviset på at Bowie var i ferd med å miste taket. «Glass Spider» er en slags monolog, der Bowie nærmest setter seg foran leirbålet for å fortelle en merkelig historie om glassedderkopper i et underlig land for lenge siden. Stykket er fullstendig malplassert. Albumet har ikke en rød tråd, det er definitivt ikke et konseptalbum, og det hele føles bare som en fullstendig skivebom. Nesten to minutter inn i låta begynner han å synge, og alt blir bare enda mer rart og nesten umulig å høre på. Dette, akkurat dette øyeblikket, er jeg villig til å gå med på, må være Bowies all-time low. Etter albumet la Bowie ut på en storslagen turné kalt nettopp Glass Spider Tour. Noen burde sagt ifra at akkurat det ikke var en strålende idé.

Hør «Glass Spider» her om du tør:

Bowie 1987 2

«Shining Star (Makin’ My Love)» som etterfølger denne sinnsforvirrede opplevelsen, hjelper egentlig ikke så mye. En stakato låt som virrer rundt og rundt uten å komme noen vei. Svak melodi, fryktelig refreng, i det hele tatt, ikke bra. «New York’s in Love» vender tilbake til rock’n’roll i det minste. Det hjelper litt, men her synger Bowie vel påtatt, og selv om refrenget slett ikke er så verst, blir helheten også her ganske rotete. «’87 and Cry» starter opp med et barskt gitarriff og i forhold til de tre siste låtene låter denne såpass mye bedre, at jeg et øyeblikk tenker at det fungerer. Ikke en stor låt, men ikke en låt som gir meg en flau smak i munnen, i det minste. Og det slår meg at både tittelen på albumet og denne sangens tittel lett oppsumerer hvordan mange opplevde denne plata.

Hør «’87 and Cry» her:


«Too Dizzy» har et litt merkelig ettermæle. Eller egentlig har den slett ikke noe ettermæle i det hele tatt, for denne låta ble faktisk fjernet fra alle nypressinger av albumet. Den finnes bare på det første opplaget av albumet, noe Bowie selv sørget for. Hvorfor han tok bort denne lettvekteren av en låt, men beholdt «Glass Spider», se det aner jeg ikke. «Too Dizzy» er svært fort glemt, men en helt grei liten sak som tydelig er ment som hyllest til 50-talls rocken. Ganske uinspirert, men ikke blant albumets største brølere. Det hele avsluttes med Iggy Pop-låta «Bang Bang». Den har Iggy gjort så forbannet mye bedre selv at det føles helt meningsløst å spille inn en såpass slapp versjon.

Hør «Too Dizzy» her:


Og sånn avslutter Bowie det albumet som ifølge mange er Bowies verste øyeblikk. Siste halvdel av plata forklarer i det minste hvorfor mange mener det. Men det er jo slik at Bowie har en enorm katalog, og noen feilskjær har det blitt. Never Let Me Down går nok inn i den kategorien, men selv her er det fine ting. «Time Will Crawl» og «Never Let Me Down» er gode Bowie-komposisjoner. Det er produksjonen som er den største synderen, og det at Bowie her ikke fremstår som en særlig spennende artist, gjør sitt til at albumet har fått et slikt stempel i ettertid. Det er for øvrig Bowies femte mest solgte album, så kommersielt gikk det ganske bra. Men det har ofte lite å si for kvaliteten.

I samme periode og litt tidligere hadde Bowie vært involvert i flere filmer og hadde også skrevet noen låter i den anledning. Hadde han valgt å spare låter som «This is Not America» (Fra filmen Falcon and the Snowman 1985), «When the Wind Blows» (fra animasjonsfilmen ved samme navn 1986) og «Absolute Beginners» (fra film ved samme navn 1986), så hadde kanskje Never Let Me Down blitt husket som et litt bedre album.

Hør «When The Wind Blows» her:

Det finnes også et par låter som Bowie ga ut på B-sider av singelutgivelsen som jeg ikke forstår hvorfor han ikke valgte å inkludere til fordel for låter som «Shining Star (Makin’ My Love)»  og «Glass Spider». Sanger som «Girls» og «Julie» er begge spilt inn i samme periode og holder etter min mening en relativt høyere standard. Spesielt er «Girls» en låt jeg ikke klarer å forstå at han lot være å ta med.

Hør «Girls» her:

Bowie gikk inn historien som en av våre største samtidskunstnere, en som mer enn noen kunne plukke opp tidens trender og skape sitt eget univers ut av det han tok til seg. Det gjorde han ikke på Never Let Me Down.

Bowie 10

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert