Når jeg var en gutt forvillet jeg meg innom en rar butikk der et par langhåra fyrer solgte egenlaget kunst, gamle bøker og rare klær. Det lukte tungt av røkelse og jeg var i ferd med å snu i døra, forstod jo at jeg ikke hadde noe der å gjøre, da jeg så en bunke plater. Plater har alltid hatt en enorm tiltrekningskraft på meg, og jeg våget meg inn til det mørke hjørnet med platestabelen, mens hjertet dunket tungt og raskt i brystet.

Den ene av de langhåra kom til min store forskrekkelse og stilte seg foran platebunken. -Hva slags musikk liker du? spurte han som en streng gammel skolelærer. Jeg klarte ikke å svare. Var igjen klar for å prøve å løpe ut, men jeg stod trengt opp i et hjørnet. Han så nok at jeg var redd, for plutselig smilte han et stort, snilt smil, bøyde seg ned mot platebunken og tok opp to skiver. – Jeg vedder på at du liker Electric Light Orchestra, sa han, og jeg kjente et sug i magen. Han stod å holdt i Out of the Blue, den skiva jeg hadde ønsket meg i flere år. Min bestevenn hadde en bror som hadde den skiva, og når vi hadde sjansen, snek vi oss inn på rommet hans og hørte på musikk, og ELO og romskipplata, som vi kalte den, var det helt store.

elo out 2

– Vet du, du skal få kjøpe den plata her for ti kroner, det er billig, ikke sant? Jeg nikket fort, og lette etter en av de blå tierne i lomma, jeg hadde heldigvis tre av dem. – Men jeg kan ikke gjøre det så enkelt, sa han plutselig, satt fra ELO og bladde videre i bunken. – Skal du få ELO så billig, må du kjøpe denne skiva her også. Han holdt opp en plate med bilder av roser. Inne i den sirkulære buketten med blomstene lå det en lapp. The Stranglers – No More Heroes, stod det på lappen. – Du skjønner, ELO er ikke så bra å høre på i lengden. Du kommer til å digge dette mye mer, det er dette som er musikken som gjelder nå. Han så på meg og smilte igjen et stort, snilt smil. – Du skal få begge for samme pris. Men nå må du love meg å spille Stranglers også. Det er musikk det!, sa fyren og rekte meg platene. Jeg dro opp tiern, tok i mot platene og skyndte meg ut av den merkelige butikken med den fremmede lukta og de rare folka, nesten litt svimmel. De der var ikke vanlig butikkfyrer, husker jeg at jeg tenkte.

Stranglers no more heroes

Da jeg kom hjem la jeg vekk The Stranglers. Det var tross alt ELO som gjaldt. Out of the Blue var til og med en dobbelt-LP. Det ble fem kroner pr. plate det. Jeg satt på «Turn to Stone» og slang meg lykkelig  ned i køyesenga. Jeg kunne ikke tro hvor flaks jeg hadde hatt. Gledet meg til å vise kompisen min skiva.

Vi hørte på ELO hele den våren, og jeg oppdaget ikke The Stranglers før høsten kom og jeg begynte på ungdomskolen. Men da oppdaget jeg dem til gjengjeldt for fullt. I dag, sånn ca. 36 år senere, er både The Stranglers og ELO band jeg henter frem ganske ofte. De har absolutt ingenting med hverandre å gjøre musikalsk, men for meg henger for alltid de to bandene sammen på en magisk måte.

elo alone 1

Denne måneden kommer Jeff Lynne ut med en ny skive under ELO-navnet. Den første på mange, mange år, og den første plata som lyder som klassisk ELO, omtrent siden Out of the Blue kom i 1977. Alt er på plass. Det klassiske romskipet, tittelen på albumet Alone in the Universe, science-fiction tema igjen, og ikke minst, dette lyder som ELO slik de hørtes ut nå jeg var en gutt. Noen ganger er det fint at band vender tilbake til det som var, og Jeff Lynne og ELO høres igjen ut som Beatles etterfølger, med den melodiøse, grandiose, orkestrale popmusikken som sitter rett i øra. The Stranglers, jeg har ikke glemt dem, og i en annen post skal jeg skrive om No More Heroes, men her og nå presenterer jeg en låt som gjør meg uendelig myk i hjerterota, ELO’s nye singel som lyder akkurat som når jeg var gutt. Her er «When I Was a Boy».

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert