I kveld kan du for første gang, siden mars 1945, oppleve en norsk spillefilm som har en helt egen og litt unik historie. Filmen som ble spilt inn sommeren 1936, og hadde premiere i romjulen samme år, ble stort sett latterliggjort og fikk relativt hard medfart når den ble satt opp på Oslos kinoer. Etter krigen forsvant to av filmrullene, og først i 2014 dukket de opp i en bankboks i DNB, som banken oppdaget ved en tilfeldighet. Nå vises den på nytt, 79 år etter premieren, på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Du finner mye mer info om både filmen og dens historie på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.

leif-sinding

Mannen som regisserte dette kriminaldramaet som fikk så hard medfart, het Leif Sinding og var i en periode en av Norges mest markante filmpersonligheter. Sinding ble født i Oslo den 19. November 1895, vokste opp på Frogner og kom fra en svært kulturorientert familie. Faren var bankdirektør, og moren amatørskuespiller. Han var også fetteren til komponisten Christian Sinding og samfunnsøkonomen Thomas Sinding. Leif Sinding ble i tidlig alder preget av at hans far ganske plutselig reiste fra familien, til Sør-Amerika, og aldri vendte hjem igjen.

Leif Sinding var aktiv på mange plan i ungdommen. Han var med å startet opp Schakklubben av 1911, som fortsatt eksisterer i den dag i dag. Her møtte han blant annet den gang Kronprins Olav, og det sies at det var Sinding som lærte Norges kommende konge å spille sjakk. Han var også aktiv som fotballspiller for Mecantile, og i alder av 19 ble han innkalt til den obligatoriske verneplikten hvor han ble gardist. Etter to år i det militære, fikk han jobb som skribent for Verdens Gang. Ganske raskt gikk han over til Aftenposten og etter hvert Morgenbladet, og det var i denne perioden han først begynte å fatte interesse for film.

leif Sinding kjerlighet 1922

I 1919 skrev han sitt første film-manuskrpt kalt Kjærlighet på Pinne. Etter å ha opplevd noen avslag fattet direktøren for Skandinavisk Filmcentral, Erling Eriksen, interesse for manuset. Filmen skulle lages på et budsjett på 1500 kroner, noe Eriksen syntes var en litt vel stor sum, men sa under tvil ja. Filmen hadde premiere i september 1922, og August Schønemann og Sindings kone Ellen spilte hovedrollene i en film som ble kalt en lett sommerflørt i 4 akter. Filmen endte opp med å spille inn over 50 000 kroner og ble en publikumssuksess, men fikk hard medfart av filmkritikerne i hovedstadsavisene.

Sinding kjerlighte paa pinde 1922

Sinding hadde funnet sin plass i kulturlivet og satset videre på film. Han dro til Salzburg i Tyskland høsten 1922 hvor han fikk jobb i Tysk film. Dette førte han også til Berlin hvor Leif Sinding fikk en grundig innføring i europeisk filmkunst. Akkurat hvilke filmer og hva han gjorde har aldri kommet helt klart frem, men i slutten av 1924 kom han tilbake til Norge med film-manuset Himmeluret, basert på Gabriel Scotts skuespill og novelle fra 1905. Manuset hadde han laget i samarbeid med skuespilleren Amund Rydland som også hadde en sentral rolle i filmen. Handlingen var lagt til en fiktiv sørlandsby der folk gikk og ventet på den store dommedagen. Leif Sinding mener selv han ikke hadde alt for mye med filmen å gjøre. Det aller meste av regijobben utførte Rydland. Filmen er en av flere som dessverre nå regnes som tapt. Sinding var forøvrig også i samme periode produsent for Simen Mustrøens besynderlige opplevelser, en annen norsk stumfilm som må regnes som tapt.

Sinding Himmeluret 1925

I et intervju fra Aftenposten i 1939 nevner ikke en gang Leif Sinding Himmeluret, men referer til Den Nye Lensmanden som hans første ordentlige norske film. Filmen som var basert på Ludvig Müllers skuespill, ble en stor publikumssuksess, noe filmannonsene også gir klart utrykk for. Filmen handler om en tater i forkledning som lurer både klokker og penger fra bygdefolket, da han utgir seg for å være nettopp den nye lensmanden (som ikke har ankommet bygda ennå). Han er imidlertid ikke uten gode egenskaper, ettersom han tar lensmannens rolle i den gode saks tjeneste, nemlig for å sørge for at to unge elskende får hverandre.

Sinding Den nye lendsmann

Sinding var i en svært produktiv periode og ga ut både Fjeldeventyret og Syv Dage for Elisabeth i 1927, sistnevnte basert på Arvid Skappels novelle Påskeflirt, og der Sindings kone Ellen igjen spiller hovedrollen. Begge filmer blir igjen publikumssuksesser, og spiller inn bra med penger.

Sinding Fjeldeventyret 1927Sinding Syv dage 1927

Men så stoppet det opp. Sinding laget ikke film på fem år. Han skrev en rekke filmmanus, men ingen av dem ble realisert. På det private plan skal det også ha skurret, og Sinding hadde ikke lenger flyten inne. Dette var også i brytningsfasen mellom stumfilm og lydfilm, og Sindings første film med lyd kom i 1932. Fantegutten er også kalt Norges første opperettefilm, der det ble sunget på lerretet i original komponerte filmmelodier. Reidar Thommessen skrev blant annet «Fanteguttens lengsel» og «Foni Mi Gitara» til filmen. Handlingen er lagt til en vestlandsdal under snøløsningen. Et fantepar blir tatt av et snøras, men barnet overlever. Gutten Iver blir funnet av storbonden Sjur Rognved og blir en del av hans familie. Når Iver blir voksen konkurrerer han og stebroren Bottolf om samme pikes gunst, og dramaet er i gang. Historien er basert på Harald Meltzers roman ved samme navn fra 1873.

Sinding Fantegutten 1932

Filmen fikk som vanlig når det gjaldt Sindings produksjoner, ganske lunken mottagelse av filmkritikerne, men ble også, som vanlig, godt besøkt av publikum. Dette var nå nesten blitt en trend. I Aftenposten skrev man «Skal det endelig snart lykkes Sinding å lage en god norsk film?». Sinding selv skal ikke ha tatt seg veldig nær av kritikken, og mente det var publikumsbesøket som alltid telte mest.

I 1933 gikk han over til å være produksjonsleder for kassasuksessen Jeppe paa Bjerget, og først i 1936 prøvde han seg på ny som regissør, denne gangen med det som kalles Norges første kriminalfilm med lyd, nevnte Morderen uten Ansikt, basert på Stein Rivertons roman ved samme navn. Filmen har vi allerede nevnt, og vi kan nå i alle fall glede oss over at filmen igjen kan oppleves etter at de to siste filmrullen kom på plass i 2014. At den kanskje blir stående som Leif Sindings dårligste film for så være. Den har definitivt en spennende historie spunnet rundt seg, selv om handlingen er både tam og til dels tåpelig. Det er også nå laget en NRK radiodokumentar om filmen av Kjetil Saugestad med lyddesign av Kjetil Hansen.

Hør radiodokumentaren her:


Etter den harde medfarten Morderen uten Ansikt fikk, skulle man kanskje tro at Leif Sinding nå endelig vill gi seg med film, men det skulle vise seg at det motsatte skjedde. Sinding hadde nemlig i 1936 startet opp sitt eget filmselskap Merkur-Film, og selv om første filmen ble en flopp, gikk nå Sinding inn i det som må kalles hans beste periode. I 1937 kom Bra Mennesker, en film som endelig fikk ganske gode anmeldelser. Filmen er basert på en roman av Oskar Braaten, og handler om David, nettopp sluppet ut av fengslet som møter gatepiken Maggi. De bestemmer seg for å legge fortiden bak seg og starte et nytt og bedre liv, noe som skal vise seg å være vanskelig. I Bra Mennesker maler Sinding et både sårt og troverdig portrett av de svake i samfunnet og følger opp Braatens vakre roman på en overbevisende måte. Filmen ble også tatt svært godt imot av publikum.

Sinding Bra Mennesker 1937

Etter suksessen med Bra Mennesker virket det som Leif Sinding endelig hadde funnet formen. Han fulgte opp med Eli Sjursdotter i 1938, basert på romanen til Johan Falkberget, nok en film som til dels høstet god annerkjennelse.

Sinding Eli Sjursdotter

Med De Vergeløse fra 1939 toppet han nok sin filmkarriere. En film som av mange holdes som hans beste øyeblikk. Filmen er basert på en roman av Gabriel Scott, og handler om barnehjemsbarn og de uverdige kår de vokser opp under. En film som er tidlig ute med samfunnskritikk (i likhet med Bra Mennesker), og en kritikk som i aller høyeste grad var på sin plass.

Sinding de vergelose 1938

Leif Sinding var nå i ferd med å bli en svært anerkjent filmregissør, og definitivt en av de mest erfarne med 11 filmer bak seg. Og i januar og februar 1940 spiltes den filmen inn som de aller fleste, selv i vår tid, har et forhold til. Julefilmen Tante Pose, nok en historie basert på Gabriel Scotts forfatterskap, hadde premiere i september 1940, og ble den første norske filmen som hadde premiere etter tyskernes okkupasjon av Norge.

Sinding Tante Pose 1940

Sinding valgte å samarbeide med okkupasjonsmakten, meldte seg inn i NS og ble i januar 1941 valgt som direktør for det nyopprettede Filmdirektoratet. Han fikk på den måten ansvaret for ha oppsyn med alt som ble laget av Norsk Film og ikke minst en stor pengesekk. I starten var han svært begeistret for å kunne styre og ha innflytelse på Norsk film på denne måten, men den NS-styrte filmpolitikken ble etterhvert en kjerne til konflikter og Sinding ble ikke så lenge i stillingen. At han mistet sin sønn Paal Fredrik, som var frontkjemper på østfronten, i Juli 1941, hadde også mest sannsynlig noe med hans avgang å gjøre. Han ferdigstilte en film i denne perioden, Kjærlighet og Vennskap, som hadde premiere i april 1941. Et ekteskapsdrama som var basert på Peter Egges skuespill. Her hadde Georg Løkkeberg, Per Aabel og Sonja Wigert hovedrollene. I 1943, året etter at han sluttet som direktør for Filmdirektoratet, kom det som skulle bli Leif Sindings siste film på mange år, Sangen til Livet, basert på Johan Bojers skuespill «Sigurd Braa». Etter filmens premiere gikk det rykter om at Sinding skulle ha tvunget hovedrolleinnehaver Drangsholt til å si ja til rollen i filmen, og at pressen ble truet til å gi filmen gode anmeldelser. Om dette medfører riktighet vil vi vel neppe få klare svar på.

Sinding Sangen til Livet 1944

Han jobbet også i over et år med filmen Josefa, nok en film basert på en roman av Gabriel Scott, men filmen ble aldri ferdigstilt. I Juni 1945 kom landsviksoppgjøret og Leif Sinding, som hadde vært medlem av NS, ble konfrontert blant annet med stillingen som direktør for Filmdirektoratet. Han ble til slutt dømt til fire års tvangsarbeid.

Sinding 1945 3 Sinding 1945 2

Men Leif Sinding hadde ikke helt tenkt å gi seg med filmen. Etter at han hadde sonet ferdig, ga han seg i gang med et selvskrevet manus, kalt Selkvinnen. Filmen fikk ingen statsstøtte på grunlag av at man mente manuset var for dårlig. Sinding prøvde å gå rettens vei for å få vedtaket omgjort, men vant ikke frem. Filmen ble alikevel til ved hjelp av private midler, men Sinding lot være å regissere filmen selv. Filmen ble en gedigen fiasko og ble tatt av plakaten etter bare tre dager.

Sinding selkvinnen

I 1954 gikk det litt bedre med filmen Heksenetter. At Sinding valgte å lage en film med utgangspunktet i en krig var ansett som i overkant vågalt og provoserende av en mann som hadde vært på feil side i andre verdenskrig. Filmen var kanskje mer et psykologisk drama enn en krigsfilm, og er vel mest kjent i ettertid for å være filmen Ingrid Vardund spilte sin første store hovedrolle i. Filmen ble dårlig mottatt av både presse og publikum. I annonsene for filmen unngikk man bevist å si noe om at Sinding var regissøren i frykt for at det ville ha en negativ virkning.

Sinding Heksenetter 1954

I 1956 kom Sindings 14 og siste film, Gylne Ungdom. Dette var en film som tydelig ønsket å spille på det ungdomsopprøret som var i emningen, men ble av pressen slaktet som en tøysete og useriøs film uten dybde. I ettertid er det helt klart at Leif Sinding fikk hardere medfart enn muligens fortjent. Filmen har sine kvaliteter og øyeblikk og er vel den første norske spillefilmen som referer til den nye bølgen av musikk, ved bruk av blant annet sangen «Rock, Rock, Rock» med Mary Anderson og Per Aspelin som fremfører «Schooldays», og med en ung Tom Tellefsen i hovedrollen.

Sinding Gylne Ungdom

Leif Sindings filmkarriere var både lang og brokete. Etter 30 år ga han seg, i en alder av 61 år. Han etterlot seg en rekke filmer, noen desverre utilgjengelige, men også en filmarv man ikke skal kimse av. Han var definitivt en av de store pionerene i Norsk film. I 1972 skrev han boken En Filmsaga, som i det store og hele omhandler stumfilmens periode i Norge fra 1920-29. Dette er en bok jeg anbefaler alle med interesse for Norsk filmhistorie. Han skriver uhøytidelig om en til dels glemt, men svært viktig periode i Norsk kulturliv.Sinding skriver svært subjektivt og er sterkt farget av en motstand mot deler av filmbransjen i Norsk Films barndom, så boken bør leses som ett innblikk i Sindings syn på film, og ikke nødvendigvis en korrekt historisk fremstilling. Men En Filmsaga er absolutt verdt å sjekke ut. Boken kan man lese digitalt på nasjonalbibliotekets hjemmesider.

Sinding en filmsaga 1972

Leif Sinding var altså mye mer enn mannen bak fiaskoen Morderen uten Ansikt, og han burde bli husket for mer enn Tante Pose, en av hans mer ubetydelige filmer. At han av mange først og fremst blir husket som den som samarbeidet tett med tyskerne under 2. verdenskrig, og dermed i ettertid ofte blir hentet frem som en landsviker, er forståelig, men langt fra den hele historien om Sinding. Hans pionertid under stumfilm-tiden og filmer som Bra Mennesker og De Vergeløse gjør at han har satt ett dypt spor i Norsk films historie, omstridt eller ikke. Leif Sinding ble nesten 90 år, og sovnet stille inn den 13 mai 1985.

Sinding portret 1939

 

Om forfatter

En fyr, 38, som Jobber som DJ kombinert med IT-jobb. Skriver mest om musikk som Electronica, Retrosynth, Indie og alle de rare obskure platene som ingen vet helt hva handler om. Jeg skriver også om litteratur, sport og det som måtte passe inn med med dagsformen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert