Når NRK startet opp TV-sendingene i 1960, var det svært så høytidelige saker. Dette preget da også TV-sendingene langt inn i 60-tallet. Ofte var det middelaldrende menn, med dress og slips, som var programledere. TV-program skulle først og fremst være folkeopplysning, og underholdnings-aspektet var underordnet. Men allerede på høsten 1960 kom det en mann på skjermen som satt ting litt på hode. Han hadde også slips (de første årene), som seg hør og bør, og drev definitivt med folkeopplysning, men han hadde skitt på henda, sørgerender under neglene, flekkete frakk og et hår som på ingen måte ville legge seg pent og pyntelig. Han elsket å vise frem de rareste skapninger, og alle naturens merkverdigheter. Mannen ble Norges første virkelig TV-kjendis, den gale professoren, alle barns helt, Per Hafslund.

Vokste du opp på 60 og 70-tallet kunne du ikke unngå Hafslund. Han var en gjenganger på TV, og formidlet natur som ingen andre hadde gjort før. Fag som biologi og zoologi ble plutselig fryktelig gøyalt når Hafslund var på skjermen. Det var entusiasmen og formidlingsevnen som smittet over på seerne, unge som gamle. Med en enorm tilstedeværelse og uortodokse måter å presentere dyrelivet på, ble han fort en helt. Han elsket alt jeg var redd for(edderkopper, ormer og slanger for eksempel), og gjorde det som ofte var kjedelig pensum på skolen om til noe fenomenalt spennende. I TV-studio stod han i frakk og bukseseler sammen med sin med-programleder Sverre Tinnå og etter hvert Tom Haller, og hadde alltid med seg noen interessante skapninger. Hafslund anrettet det hele med akvarium og glassbur og levende dyr i studio. Så var det bare å henge seg på. Det var som en slags naturens berg og dalbane når Hafslund satt i gang. Det var ikke alltid lett å få med seg alt han formidlet, for å si det mildt: med Hafslund gikk det unna i svingene. Men det var jo nettopp det alle elsket, i alle fall nesten alle, og især den unge generasjonen titter. Det Per Hafslund gjorde, og som slo så godt an, var at han visket ut skille mellom informasjon og underholdning, og satt dermed en tidlig standard som etter hvert skulle preget TV-underholdningen. At de fleste av sendingene stort sett gikk dirkete, gjorde også sitt til at det utroligste kunne skje, og krumspringene til Hafslund ikke kunne redigeres bort.

Per_Hafslund fotograf 1958

Per Hafslund vokste opp i Drammen og tok sin cand.real. i entomologi på barkbiller, hvorpå han spesialiserte seg på skogsinsekter ved Norges landbrukshøgskole. Bosatt i Lier var Hafslund lektor ved Drammen latinskole, etterhvert Drammen videregående skole, og la i denne perioden ned et stort arbeid for popularisering av zoologisk fagstoff. Han ble tilknyttet NRK radios skolekringkastingen i 1952 og lagde flere programserier på radio gjennom 50-tallet. I fjernsynets barndom i Norge ble han spesielt kjent for serien «Dyreliv på nært hold», som startet høsten 1960, og han ble viden kjent for at han gjerne ville spise deler av dyrene i denne serien.

Hafslund stappet store padder i munnen, slikket ormer, prøvde å transplantere torskeøyne i studio, gravde i grevlingbærsj uten hansker, hadde store kvelerslanger rundt halsen og mus løpende rundt skuldrene mens han snakket om fargefjernsyn. Per Hafslund var en gærning. Og det er mange historier om denne legendariske programlederen. En gang på slutten av 70-tallet hadde Kjell Thue og Ni-timen en lytterkonkuranse der man skulle kåre Norges nasjonalfisk. Per Hafslund engasjerte en gruppe studenter ved universitetet i Oslo til å «kuppe» nasjonalfisk-kåringen, ved å samle inn underskrifter for slimålen. Kjell Thue mente at slimålen ikke var noen god representant for sin art og at den også var uspiselig, og annullerte stemmene. Da fikk han Per Hafslund på nakken som reiste land og strand rundt og spiste slimåler for å motbevise Thues påstand. Folk satt hjemme og kastet opp når Hafslund spiste rå slimål på TV. Per Hafslund har selv sagt i ettertid at han nesten ble kvalt når han spiste slim-ålen på grunn av slimet, og at den faktisk var uspiselig når den ikke var tilberedt.

Per Hafslund slimålI 1963 ville Hafslund ta opp temaet dyr i dvale. Programmet ble lagt til tiden like oppunder jul. Helt velvalgt skulle dette tidspunktet vise seg ikke å være, for hovedpersonene Hafslund hadde tenkt å få med seg i studio – selve dyrene – var jo nettopp gått i dvale. Det endte med at man fikk innrykket en notis i Aftenposten der man etterlyste flaggermus. En elektriker meldte seg og var i stand til å påvise flaggermus bl.a. i en nedlagt gruve ved Sognsvann i Oslo. Disse ble fraktet til lektor Hafslund i Drammen, som oppbevarte dem til programmet skulle gå på luften.

Per Hafslund 1971

Per Hafslund var også en svært anerkjent fotograf og livnærte seg i ung alder i perioder med å selge naturbilder til aviser og magasin. Her er et eksempel fra A-magsinet i 1966.

Per Hafslund foto 1966

Per Hafslund hadde meninger om det meste, også helse. Han la seg for eksempel ut med meieriene og den vante oppfatning av at melk var noe som alle måtte drikke mengder av. Han sa i et TV-program i 1967 at det var helse i hver dråpe og gift i hver liter melk, og fikk mye tyn for den uttalelsen. Det har vist seg i ettertid at Hafslund nok hadde mye rett i det han sa.

Knut Borge, selv en NRK-legende, oppsummerte Per Hafslunds stil på en flott måte:
«Eventyrlige Per Hafslund skildrer naturens mysterier like ekstatisk som Bjørge Lillelien refererer landslagsmål.»

Per Hafslund 27 nov 1972

(Fra Aftenposten 1972)

Jeg hadde selv gleden av å treffe Per Hafslund som ti-åring. På Arilds i Mysen, byens eneste supermarked var det en stor kafé i annen etasje, og her hadde man installert et gedigent saltvannsakvarium som Hafslund skulle innvie. Vi stod der, en stor ungeflokk, og lurte på om han kom til å hoppe opp i akvarium og svømme med fiskene. Han gjorde ikke det, men var like fenomenal i virkeligheten som han var på skjermen. Jeg fikk håndhilse på ham (heldigvis hadde han ikke gravd i dyrebæsj akkrat da) og fikk autografen hans på en kaféserviett. Husker han sa han ikke forstod vitsen med sånt, men han skrev nå allikevel i vei til glede for alle ungene.

Karakteristisk for Per Hafslund var at han hadde så enorme detaljkunnskaper om de dyrene som interesserte ham, enten det dreiet seg om huggorm, veps eller overvintrende sommerfugler. Hans beretninger om dyrenes adferd fascinerte alltid, og jeg skulle ønsket at enda flere av hans observasjoner i naturen hadde kommet på trykk.

Per Hafslund 23 sept 1964 fotobok(Anmeldelse av en fotobok av Per Hafslund, 1964)

I 1977 ble astmaplagene for sterke, og Hafslund måtte trekke seg tilbake. Han gjorde et par come-back i enkeltstående program i 1979 og 1980, også da like entusiastisk som før. Men helseproblemene ble sterkere og denne artikkelen i Norsk Ukeblad, fra 1983, viser en litt sliten Per Hafslund som sier han lever på minnene. Men hvilke minner! Du kan lese hele intervjuet her. Klikk på artikkelen for stor versjon eller last den ned til din maskin.

Per Hafslund NU intervju 1983 1Per Hafslund NU intervju 1983 2Per Hafslund NU intervju 1983 3

Per Hafslund NU intervju 1983 4

I 1990, den 2. mai, var det slutt. Hafslund ble nesten 72 år.

Per Hafslund død vg 5 mai 1990

Her følger en rekke klipp fra både 60 og 70-tallet, der Hafslund bare rett og slett er Hafslund. Ingen andre programledere var som han. En stor helt var han for alle barna i gata, og de fleste voksne så på ham med en skrekkblandet fryd. Noen, spesielt litt eldre damer, syntes han var til tider vulgær og vemmelig, men de var heldigvis i mindretall.

Per Hafslund grevling 280974


Per Hafslund 1970 tigerpython

per-hafslund-1970per hafslund 2 Per Hafslund konkuranse 3 des 1963

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert