Vidar Vang kom inn i norsk musikkliv med debutskiva Rodeo i 2002, en plate som fikk strålende mottakelse. Siden har han levert fem sterke album, alle med engelske tekster. Nå gjør han en liten vri, synger på norsk, på dialekt, og har skrudd lyden mer mot elektronisk musikk. Vi har tatt en lang prat med Vidar om hans nye plate Vårres Egen Lille Krig.


 

Vidar Vang Big Dipper

Vidar Vang utenfor platebutikken Big Dipper August 2015

Jeg tenkte vi kunne starte med å gå tilbake til din forrige utgivelse Sidewalk Silhouettes (2012). Jeg oppfattet den på mange måter som en oppsummering av karrieren din som plateartist, så langt. Føler du det sånn?

Det er både en oppsummering, på ett vis, en tur tilbake til noen gamle sanger, men også ett frempek. Fortid møter fremtid på en måte. Jeg har alltid skrevet sangene mine med kulepenn og kassegitar, men har ikke spilt låtene inn på den måten. På Rodeo valgte vi å gå for et fullt band-utrykk, men det akustiske utrykket i sanger som for eksempel «From The Shadow of Elvis» og flere andre har alltid vært med meg i akustisk format, spesielt når jeg har spilt konserter uten band. Så jeg kom til et punkt der jeg tenkte at jeg ville dokumentere de akustiske versjonene, og også ta med et knippe instrumentaler, som jeg ikke visste helt hvor jeg skulle plassere. Jeg hadde også laget en del nye låter som jeg følte passet med et akustisk uttrykk. Jeg spilte dem for Cato (produsenten), og foreslo at vi nå gjør den skiva vi har snakket om i ti år. Og sånn ble Sidewalk Silhouettes til.

Når du nevner Cato, så er det altså Cato «Salsa» Thommessen, som jo også var produsent for din debutplate Rodeo.

Ja, Cato og Seasick Steve produserte første skiva, og det var mens vi var på Notodden og spilte inn Rodeo, at jeg begynte å spille låtene akustiske også. Cato hørte versjonene og kicka veldig på det. Rodeo kunne ha hørt veldig annerledes ut om vi hadde gått videre den veien, men vi bestemte oss ganske tidlig for ikke å gjøre det den gangen. Og først i 2011, året før Sidewalk Silhouettes ble utgitt, så bestemte vi oss for å prøve ut det vi hadde testet litt på Rodeo.

Du har alltid høstet gode anmeldelser for din musikk. Og mange beskriver deg som en musikers musiker og kritikerfavoritt. Hvordan opplever du selv denne betegnelsen kontra det at du fortsatt ikke har fått de store salgstallene på utgivelsene dine?

For det første er det jo veldig hyggelig å få gode anmeldelser. Det er klart jeg setter pris på det. Men det er det samme for meg om det er en kritiker eller det er platekjøperen som gir meg gode tilbakemeldinger. Men for meg personlig så bestemte jeg meg veldig tidlig, når jeg begynte å skrive sanger, at jeg aktet å gjøre dette til et langt løp. Dette ønsket jeg skulle bli en lang samtale mellom meg og musikken, og publikummet mitt. Det var en sånn artist jeg ønsket å være. Så selv om jeg ikke har solgt bøttevis med plater så har jeg jo solgt nok til at jeg har klart å lage syv album. Selvfølgelig kunne jeg tenke meg å selge mere skiver og få enda flere på konsertene, men jeg er absolutt fornøyd med utviklingen.

Vidar Vang Studio 2

I studio under innspillingen av det nye albumet, med produsent Cato «Salsa» Thomassen i bakgrunnen på trommer

Du har på mange måter nå med ditt nye album Vårres Egen Lille Krig gjort en ganske stor forandring ved at du velger å synge på norsk, og har omformet det musikalske uttrykket til et mer elektronisk lydbilde.

På en måte er det jo åpenbart at jeg har gjort noe som er litt nytt i forhold til de seks første platene, samtidig så føler jeg at jeg på Sidewalk Silhouettes, gjennom låta «Rock’n’Roll Song», som er fullprodusert, at den sangen ble på mange måter starten på hvordan lydbilde på min nye plate utviklet seg. Jeg og Cato følte vi traff noe spesielt når det gjelder lydbilde på den låta, og gikk ganske fort etterpå i gang med å finne ut hvordan vi skulle løse det i forhold til disse norskspråklige låtene jeg hadde begynt å jobbe med. Og så er det sånn at man har mye referanser med seg fra oppveksten. Jeg var veldig poporientert når jeg var liten, var litt metalinspirert i ungdomsårene, før jeg landet på Hank Williams, Oasis, Dylan og Cohen og lignende når jeg gikk på videregående. Så når jeg debuterte med Rodeo i 2002, så tror jeg at så var nok albumet preget av det jeg hadde hørt på før den skiva ble spilt inn. Det som skjer etter hvert er at jeg begynner å plukke flere ting ut av sekken min. I så måte er lydbilde på Vårres Egen Lille Krig et lydbilde jeg lenge har vært glad i, men som jeg ikke har forsket så mye på med min egen musikk før nå.

Hør Vidar Vang «Rock’n Roll Song» her:


Det har vært en ganske tøff plate å høre på. Jeg la merke til at jeg følte meg litt utslitt hver gang jeg hadde hørt gjennom albumet. Nesten litt tappet for krefter, akkurat som når man har sett en sterk film eller teaterforestilling. Hvordan var det for deg å skrive dette?

Først vil jeg si at det er mye bedre at man sitter igjen med en sterk følelse etter å ha hørt skiva en å forbli uberørt. Det har alltid vært en ambisjon og mål for utgivelsene mine, at det skjer noe med lytteren. Det kan være en god eller vond følelse, så lenge det ikke virker likegyldig, så er det veldig bra at det skjer. Men når det kommer til det å skrive låtene, altså, jeg har jo skrevet låter til syv album, og jeg opplevde ikke prosessen med å skrive disse låtene som veldig annerledes enn det jeg har skrevet før. Hvis man går tilbake og hører på de låtene jeg har skrevet på engelsk, så er de vel så personlige og direkte som enkelte av sangene på den nye plata. Jeg har også fått flere tilbakemeldinger på at folk har blitt nesten litt utslitt av å høre på skiva. Det har nok mye med det intense og direkte uttrykket på både produksjon og tekst. Det var for øvrig veldig ønsket, og det var riktig for meg å gå den veien. Jeg følte jeg var i en veldig god skrivemodus i forkant av innspillingen av Vårres Egen Lille Krig. Tittelen på skiva er jo også en slags direkte henvendelse til lytteren, sånn har jeg i alle fall tenkt det.

Vidar Vang cover mini

Du underbygger jo det også med selve coveret på skiva, der du står og peker mot oss og samtidig kanskje ditt eget speilbilde?

Det er kult du sier det, for det er absolutt en dimensjon ved det coveret der. Jeg tenker at det er tre kriger som utspiller seg på den plata her, krigen mot seg selv, krigen mot andre og krigen man kjemper sammen med noen. Coveret ble for øvrig til ved en tilfeldighet. Fotografen (Kristine Kroder-Schille) tok masse bilder, men vi kom ikke helt frem dit vi ville. Så var vi av en eller annen grunn i vaskekjelleren til Kristine og der tok hun et eneste bilde med mobiltelefonen, og der satt det. Sånn gikk det altså til, og sånt skjer jo i studio til tider også. Man kan ha verdens beste gitar, verdens beste lyd uten at det blir brukenes musikk av det. Ofte er det best å stole på intuisjonen, og det har jeg gjort i stor grad med både tekster og musikk denne gangen, og jammen ble coveret til sånn også. Det henger litt sammen på ett vis.

Idéen med å bruke det norske språket, har det sammenheng med det nye musikalske uttrykket?

Nei, det gjør det ikke, eller la meg si det på en annen måte, jeg tror ikke nødvendigvis lydbilde og tekst henger sammen, men vi grep muligheten til å bruke norske tekster når vi bestemte oss for det musikalske uttrykket, så det er jo en slags sammenheng på litt forunderlig vis. Når jeg startet med å skrive sanger i Bjerkvik, som 15-16-åring, så skrev jeg både på norsk og engelsk. Litt tilfeldig og litt på grunn av en rekke omstendigheter ble det engelsk jeg landet på da. Men de norske tekstene har hele tiden ligget der, klare for å bli plukket opp. En del av sangene på den nye plata er sanger jeg har hatt i skuffen og jobbet med i mange år.

Vidar vang studio

Først hørtes den nye plata veldig annerledes ut i forhold til dine tidligere utgivelser, men så var det som låtene falt på plass, og jeg begynte å kjenne igjen ting fra tidligere album etter en del gjennomspillinger. Men førsteinntrykket av albumet var veldig fremmed i forhold til slik jeg kjenner deg som artist tidligere.

Jeg tar det som et kompliment. Jeg tror at hvis man hører nøye på alle platene jeg har laget, så er det ingen av dem som er veldige like i utrykket produksjonsmessig. Og det har jeg vært bevisst på også. Det har vært en slags ambisjon, et mål for meg å ikke ende opp med å lage samme plate to ganger. Men det er klart at denne gangen har vi nok tatt det lengste spranget. Når jeg spilte demoene til denne plata for min produsent Cato, så syntes han også at det sånn med en gang var litt uvant å høre meg synge på norsk, men så slo han fast at han følte det var en forlengelse av det jeg allerede hadde gjort. Underveis under innspillingen husker jeg vi snakket om å lage en plate som får et litt unikt utrykk. Lage en plate som ikke finnes fra før, på en måte, i alle fall ikke på nord-norsk. Det var som om sangene krevde det på ett vis. Tematisk for tekstene sin del er det ting jeg har skrevet før, men siden det nå er på norsk så blir det kanskje litt mer nyansert og også direkte. Hvis du hører sangene spilt akustisk, er de kanskje lettere å oppfatte som likt det jeg har gjort før.

Du setter jo standard på åpningssporet «Ingemannsland». Det er noe feberhett og nesten febrilsk over den åpningen.

Det var veldig viktig for meg at plata startet midt i noe. At den ikke skulle dveles i gang, men skyte fart og gå rett på. 1-2-3-4 og så BANG! Teksten på «Ingenmannsland» har jeg nesten sett for meg som en lang, lang zoom. Den har noe litt fabelaktig over seg. Den starter tekstmessig ganske langt ute, og først når jeg kommer til tredje verset, der jeg sier Nærme æ mæ dæ nu? Akkurat der tenker jeg at selve plata starter. Albumet starter når låta begynner og den settes virkelig i gang når tredje verset kommer. Jeg har alltid vært glad i cinematisk musikk, har alltid ønsket å formidle stemminger og bilder gjennom musikk og tekst.

Hør Vidar Vang «Ingenmannsland» her:


Du bruker jo veldig mye bilder i introen på «Ingenmannsland». Nesten så man blir bombardert litt i starten. En ganske intens musikalsk opplevelse.

Ja, og det er ganske bevisst fra min side. Det er derfor jeg beskriver teksten som en slags fabel, der jeg spiller en del på kjente ord og vendinger. Jeg ville også at plata skulle starte med at man sirkles inn mot noe i horisonten, noe som blir tydeligere etter hvert.

Vårres Egen Lille Krig oppfatter jeg litt som en temaplata der vi følger noen i et forhold, fra det begynner å skurre til det virkelig smeller.

Det er jo en slags temaplate, men for min del ble det slik etter hvert. Jeg hadde mange sanger liggende, som jeg ofte har når jeg skal begynne å tenke på et album. Og denne gangen var det utrolig mange sanger og idéer som virret rundt omkring. Men vi begynte å jobbe med «Ett Forsøk» og tittellåta, og da skjedde noe. Vi begynte å plukke låter som hørte sammen med de to førstnevnte og på den måten utviklet albumet seg til bli en slags tema-plate på et vis. Alle albumene mine har egentlig en slags tråd. Det har nok mye med at jeg liker å jobbe i albumformatet. Jeg liker at mange sanger kan fortelle en litt større historie enn en. Så i den forstand er det en tema-plate, selv om jeg selv ikke kaller den for det.

Kan det ha litt med at du bruker det norske språket her? Det er vel kanskje litt lettere for lytteren å fange opp teksten og bli mer observant på dem når du synger på norsk?

Det tror jeg du har helt rett i. Og det er noe jeg også er veldig glad for på denne plata, for jeg føler tekstene fungere godt, og jeg har lyst til at lytteren skal få dem med seg.

Albumet virker veldig nakent og nesten ubarmhjertig ærlig. Du fremstår veldig personlig.

Joda, det er helt klart personlig. Nå har jeg vel aldri skrevet en sang som ikke er personlig, men jeg må jo tillegge at jeg skriver tekstene sammen med en barndomskamerat som heter Gaute Fredriksen, noe vi har gjort på alle utgivelsene mine. Og jeg tenker at dette egentlig ikke er min kamp, men det er vårres krig. Ja, man følger karakterene gjennom plata, men i mitt hode følger man mange flere enn to karakterer. Det er jo to karakterer som er i sentrum, men jeg tenker at albumet er om relasjoner og ikke bare om to kjærester. Det er venner også involvert, famille. Det handler i alle fall ikke om starten på et forhold og heller ikke slutten. Det handler mer om pågående relasjoner. Midt i, på en måte. Ingen av låtene handler egentlig om at ting har gått til heliske. Det her med ordet krig, det er et ganske spisset ord. Det er krigen mot noen andre, eller kanskje vel så mye, krigen imot seg selv. Men det er viktig å huske at man også kan krige for noe. Og jeg føler at karakterene på denne plata kriger for noe de tror på. I så måte er det jo egentlig et ganske romantisk aspekt ved det hele. Folka på denne plata har ikke gitt opp, og de ønsker ikke å gi opp heller. Men det går hardt for seg i perioder, det er det ingen tvil om.

Vidar vang skriveprosess

Under skriveprossesen av Vårres Egen Lille Krig

Det der er interessant, for i starten når jeg hørte på det nye albumet, tenkte jeg hele tiden på at dette handlet om et nært forestående samlivsbrudd. Men etter hvert som tekstene sank inn er det lett å finne fine øyeblikk, tekstmessig. Det er vel i tittelsporet det virkelig går hardt for seg. En tekstlinje fra låta som viser det er jo «Vi kjenner alle svake punkt, du og æ. Vi gir oss ikke før det gjør ondt.»

Akkurat de linjene er fra et ganske destruktivt punkt som vi alle har i oss. Jeg føler at plata står og dirrer i et viktig punkt i livene våre, der vi tar noen kamper med oss selv og med hverandre. At det ved første gjennomhøring kan fremstå som en slags break-up skive kan jeg forstå, men så har jeg tenkt at det er laget mange av dem, skiver som jeg forøvrig er utrolig glad i, som Blood on the Tracks (Bob Dylan), Tunnel of Love (Bruce Springsteen) og Shoot out the Lights (Richard Thompson). Men det var veldig tidlig klart for meg at dette ikke var en sånn plate. Det skal ikke handle om oppbrudd, det skal faktisk være det motsatte. Men det er heller ingen lykkelig slutt på plata. Jeg hadde lyst til å si noe om det å jobbe hardt for å bevare relasjoner.

Du nevnte at man går inn i plata midt i noe, og går ut av plata fortsatt midt i noe. Er det slik du ønsker den skal oppfattes?

Ja, det er nødvendigvis ikke en reise fra A til B. Man er bare i det hele veien. Derfor ville jeg starte albumet intenst, og derfor slutter den også uten oppklaring. Den slutter jo ikke med at det gikk dritt til slutt, men heller ikke at det gikk bra. Hvem vet hvordan det går? Det finnes ingen klare svar på det som kommer, ingen forklaring på det som har vært. Og der står albumet og banker.

Kommer musikken først eller tekstene først?

Melodiene kommer nesten alltid først. Det som også veldig ofte skjer er at det kommer noen intuitive ord. Kanskje til og med setninger mens jeg driver og lager melodiene. Akkurat hvor de kommer fra, det har jeg ofte tenk på som et lite mysterium. Men det har nok ofte med sangbarheten og klangen i selve ordene som gjør at de dukker opp. Noen ord har en tendens til å snike seg inn og prege retningen på teksten.

Vidar Vang gitar

Når du har introdusert oss for litt av historien og ikke minst stemningen på albumet, så kommer det en låt du har kalt «36 år», en låt som jeg oppfatter som en av albumets hovedlåter, hvis man kan kalle det det. Den minner meg både i oppbygning og tema om artister som svenske Thåström og Lars Winnerbäck. Er dette artister som du selv har blitt inspirert av?

Jeg er selv stor fan av spesielt Thåström, og ikke minst Ulf Lundell. En plate som Den Vassa Eggen (1985) er en personlig favoritt, og en plate som har fulgt meg i mange år. Tror at man må tørre å være ærlig i tekstene, og det har vært en viktig del av hvordan jeg har skrevet låter, helt siden jeg startet. Og så håper jeg at jeg fortsatt gjør det når jeg snakker med deg om skiva jeg gir ut som 75 åring. Jeg har som sagt lyst til å gjøre dette til et langt løp. Skrive om det som opptar meg, og hvis jeg får til det også fremover, er det ingenting som er bedre.

Jeg så forleden et par opptrender du hadde på Tv hvor du spiller låtene fra albumet akustisk. Da hadde jeg hørt albumet noen uker, og ble slått av hvor sårt og melankolsk det låt når det litt mer storslåtte og intense lydbilde fra albumet ikke var der.

Jeg elsker jo å spille låtene akustisk, det var jo sånn de lød når jeg laget dem. Så den versjonen vil alltid leve parallelt med plateversjonen. I og med at jeg er en artist på det kommersielle nivået jeg befinner meg på, så er jeg nødt til å variere utrykket når jeg spiller ute. Jeg kan ikke ha med meg fullt band med syv stykker på alle jobbene, det bærer seg rett og slett ikke. Og sånn har det egentlig alltid vært, helt siden jeg bodde i Bergen i 1997, og begynte å spille låtene live. Jeg har alltid hatt stor glede av å fremføre akustiske versjon av låtene mine. Og de som følger med meg og liker det jeg gjør er vant til at jeg også kommer alene og spiller låtene med en enkel kassegitar i ny og ne. Har aldri opplevd at det er noe motsetninger med å komme alene med gitaren og spille låter fra en plate som fint kan ha et mer rocka uttrykk. I høst skal jeg ut med fullt band, men vi skal også gjøre noen konserter som en trio, og så skal jeg også ut alene. Så sangene kan leve i mange forskjellige format, og det tenker jeg på som en styrke.

De låtene jeg hørte akustisk hadde noe enda sårere ved seg, når de ble fremført med såpass naken lyd.

Det er jeg helt enig i, og nettopp derfor valgte vi ikke å spille dem inn akustisk i studio. Jeg ville ha en intens produksjon, også fordi tematikken er rimelig intens. Men som du sier, det kommer frem andre ting i låtene når jeg spiller dem alene eller sammen med Lise Sørensen på fiolin. Vi har også spilt inn noen låter slik i studio, og de kommer sikkert ut på et eller annet tidspunkt. Jeg gleder meg for øvrig til at jeg skal ut å spille låtene i forskjellige konstellasjoner. Man får litt svar når man spiller sangene fra en scene, det er ofte veldig spennende å se hvordan låtene fungerer live.

Mange hører jo nå bare på enkeltlåter, kanskje spesielt de yngre som nå er vant til streamingtjenester som Spotify, blant annet. Fungerer det å høre kun på enkeltlåter også?

Udiskutabelt, ja! Jeg er selv opptatt av albumformatet og rekkefølgen på låtene, slik at jeg får tilgang til å fortelle en større historie. Men hver sang fungerer innenfor sin egen kontekst, definitivt.

Opplever du at interessen for deg som artist har økt nå som du velger å synge på norsk?

Det har vært litt mer interesse rundt den nye utgivelsen fra en del mediehold. Om det er fordi jeg synger på norsk, eller om det har med selve musikken å gjøre, skal jeg ikke si noe sikkert om. Det albumet jeg gjorde mest rundt var nok det aller første, Rodeo. Men det handlet nok mye om at jeg var debutant.

Hvordan blir det fremover? Får vi høre mest norskspråklige utgivelser fra deg i fremtiden?

Jeg tenker at den neste plata som kommer også vil ha norske tekster, det gjør jeg. Men jeg har ingen kongstanke om at jeg aldri vender tilbake til det engelske språket. Det ene utelukker ikke det andre, definitivt. Jeg føler at med det her albumet fant jeg noe som var jævlig artig å jobbe med, og som jeg syntes kunstnerisk sett var viktig, og akkurat nå har jeg lyst til å følge den veien, med å synge på norsk, men hvor lenge det vil vare, det aner jeg ikke og har ikke gjort meg opp noen klar idé om det heller. Her og nå er fungerer det iallfall bra.

Har du allerede begynt å skrive på nye låter?

Ja, det har jeg. Jeg har allerede en del sanger liggende klare. I og med at jeg har alltid sett på meg selv som en album-artist, så ender jeg også opp med å ha en rekke låter som ikke passet inn på for eksempel Vårres Egen Lille Krig. Noen av de låtene kan fort passe inn i et nytt prosjekt. Jeg har også skrevet mye de siste månedene, så det ligger masse materialet der som jeg skal begynne å jobbe med utover høsten. Så det er ikke usannsynlig at det kommer et nytt album sent neste år eler tidlig, året etter der. Det er faktisk veldig sannsynlig. Jeg føler at jeg er veldig i gang for tiden, og da tenker jeg at det er bare å kjøre på.

Vidar Vang Cato 2

Vidar Vang og Cato «Salsa» Thomassen under innspillingen av den nye skiva.

Les anmeldelsen av Vårres Egen Lille Krig på Beater her

 

Spilleliste på Podcasten med Vidar Vang:

01. From the Shadow of Elvis (Shadow Silhoettes 2012)
02. Rock’n Roll Song (Shadow Silhoettes 2012)
03. Ingenmannsland (Vårres Egen Lille Krig 2015)
04. Seksogtredveår (Vårres Egen Lille Krig 2015)
05. Vårres Egen Lille Krig (Akustisk versjon fra en opptreden på God Morgen Norge i TV 2)
06. Æ og Du (Vårres Egen Lille Krig 2015)
07. Uten Dæ (Vårres Egen Lille Krig 2015)

 

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert