Vidar Vang – Vårres Egen Lille Krig (2015)

Vidar Vang cover mini

I 2002 hørte jeg for første gang en låt av Vidar Vang. Den var B-listet på NRK P-tre, og jeg husker veldig godt første gang jeg hørte den. Kristopher Schau hadde akkurat sagt takk for i dag i det legendariske radioprogrammet Karate, og inn tonet starten på «From The Shadow of Elvis». Jeg ble sittende en god stund etter at låta var ferdigspilt. Det var en av de vakreste sangene jeg hadde hørt. Samme dag dro jeg ned på Platekompaniet og kjøpte Rodeo, Vidar Vangs debutskive (om vi ikke regner med Blue fra 1998 som aldri var offisielt i salg). Og Rodeo ble min følgesvenn, og er det fortsatt. Sannsynligvis den skiva jeg har spilt mest de siste 13 årene.

Hør  «From The Shadow of Elvis» (2002) her:


Vidar Vang fulgte opp med mange gode utgivelser, og den siste, Sidewalk Silhouettes (2012) er også en personlig favoritt. Jeg fikk med meg for noen måneder siden at Vang var i ferd med å spille inn en ny skive. Allikevel ble jeg tatt helt på senga da jeg en dag i slutten av august stakk innom Big Dipper, en av Norges fineste platebutikker. Jeg stod å bladde i vinylbunkene, og på høyttaleren strømmet det ut toner som vakte min interesse. Først trodde jeg de spilte Kent, men kjente ikke helt igjen introen. Så kom vokalisten inn i lydbilde og sang på norsk med en aksent som tydelig bar preg av at han kommer nordfra. Men jeg ante ikke hvem det var. Det må være en av disse nye som jeg aldri klarer å få med meg. Men låta ville ikke slippe taket, og til slutt måtte jeg bort til disken å spørre hva dette hva for noe. Vidar Vang, svarte mannen bak disken. Vidar Vang? Jeg trodde først han hadde tatt feil, men når han holdt opp coveret var det ingen ting å lure på lenger. Jeg kjøpte skiva med en gang og gikk nesten litt i tåke hjem til leiligheten. I løpet av den kvelden spilte jeg skiva minst fem ganger.

Vidar Vang har gjort en transformasjon så stor at jeg som har fulgt ham som artist i snart 15 år ikke kjente ham igjen på noen som helst slags måte. En ting er at han nå synger på norsk, men at han også har forandret lydbilde, ofte byttet ut gitarer og det akustiske uttrykket med elektronisk syntbaserte instrumenter og trommemaskin, den så jeg ikke komme.

Så hvordan fungerer så den nye skiva? Etter å ha hatt den rundt meg i to uker, har jeg nesten glemt hvor forvirret jeg var første gang jeg hørte skiva. Nå er det lett å høre at det er Vidar Vang, og jeg finner mange likhetstrekk i melodier og tematikk på den nye plate sammenlignet med det han har gjort før. Men la det være hevet over enhver tvil, Vidar Vang har aldri hørt slik ut tidligere.

Det nye albumet heter Vårres Egen Lille Krig, og på coveret er Vidar Vang avbildet i svart/hvitt og svært dunkel belysning. Han peker mot det jeg tenker er sitt eget speilbilde. Og det passer godt med tanke på musikken og tekstene. Plata har definitivt et tema, og kan høres som en kronologisk historie om et samlivsbrudd, fra den gryende uroen over at ting ikke lenger er på stell, gjennom stillingskrig, til det nærmere seg bruddet. Så er spørsmålet om det finnes noe håp. Tekstmessig er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen om man har noen forhold bak seg. Dette er en personlig og til tider svært sår plate.

Vidar Vang 4

Åpningssporet «Ingenmannsland» setter klar standard, trommene lager en febrilsk stemning. Vidar synger om en mann som går i land og ser at huset brenner. Herfra og inn er låta full av metaforer om et forhold der partene sliter med å finne ut av hverandre. Han er farlig nær klisjéene noen ganger, men stemningen er så intens, og vokalen så naken at det fungerer. Og noen linjer er det virkelig trøkk i: «Vi er begge to på vei et sted, ingen av oss rører seg». For en åpning. Midt i trynet, du kan ikke høre dette og forbli uberørt.

Så kommer den låta jeg hørte på Big Dipper. Åpningen er som nevnt ganske tett opp mot svenske Kent, men igjen er det helt greit. Det kler Vangs stemme overaskende godt, og «Ett Forsøk» er da også kanskje albumets mest umiddelbare låt. «Du og æ, vi fant hverandre før vi fant oss sjøl». Nok en knall linje. Og jeg elsker synthen som bærer melodien, og hvordan den åpner seg opp og nærmest eksploderer, mens fortvilelsen i teksten øker. Dette er absolutt ikke en feelgood-skive. Tema er så til de grader tilstede gjennom hele albumet, og det at Vidar Vang synger på norsk gjør det enda klarere.

«Ingenting Førr Mæ» er et av albumets tøffinglåter. Det trykkes til, den litt frenetiske stemmingen fra åpningssporet er tilbake. Stilig koringen som underbygger tøffheten også. Og igjen ligger sårheten og trykker på i bakgrunnen. «En skitten krig som ingen vinn. Kor lenge skal vi lat som ingenting».

Det roer seg ned betraktelig når «Seksogtredve År» kommer i gang. Og her, akkurat i denne låta, tenker jeg på flere svenske favoritter. Thåstrøm, Lars Winnerbäck. Jeg har ofte tenkt at vi ikke har folk i Norge som får til den greia som flere svensker gjør så bra. Det å levere melankoli, sårhet, ærlighet og tekster i en ekte troverdig musikalsk symbiose. Men jaggu tror jeg ikke at Vidar Vang er mannen. Og jeg merker jeg begynner å bli riktig glad for at han har begynt å synge på norsk.

Tiden går, men leger ingen sår i «Vind gjennom Trærne». Den litt oppkava stemningen er tilbake, men bare som en liten bris, for låta er rimelig nedpå. Vidar Vang synger om å drømme seg tilbake til familien som var og nå er borte.

«Æ og Du (her og nu)» er låta som inngir litt håp. Kanskje kan det gå bra allikevel. Kanskje de finner tilbake til hverandre. «Det er høst i lufta, det gjør ingenting. Du ser på mæ pg du er faen så fin». Joda, det er håp her. For øvrig er vel også dette en låt for radioland, en fengende sak som tøffer avgårde og sitter fort klistra.

Men det varer ikke, vil ikke vare, og i «Ennu Langt Igjen» er det hverdag og tristesse. Musikalsk har jeg flere ganger tenkt at dette er albumets svake punkt. Men selv om musikken går litt på tomgang, bretter Vidar Vang historien ut på et slik vis at jeg nesten alltid glemmer at jeg ikke helt får foten for melodien. Og at dette er et album med ti låter som alle hører sammen, understreker han ved å bruke den nevnte linja han allerede har brukt i «Ett Forsøk». Det er et elegant grep. «Du og æ, vi fant hverandre før vi fant oss sjøl».

Albumet tikker mot slutten, og «Slepp Mæ Inn» er albumets såreste øyeblikk. Ganske nakent synger Vidar Vang om de mest personlige følelsene man kan beskrive for sin partner. Nærheten man lengter etter, samholdet og kommunikasjonen. Det er så helvetes vondt.

I tittelsporet som for øvrig også er albumets definitivt lengste låt, er det ikke noe håp igjen. Assosiasjonene går til «Trubbel», Olle Adolphsons store vise fra 1961 som er spilt inn gjennom årene av mange andre, ikke minst Håkan Hellström. Noe er ødelagt for godt i forholdet, men man holder sammen fordi man ikke klarer å røre seg. De er begge paralysert, og dagene går med til å såre hverandre med små stikk og verbale slag. «Vårres Egen Lille Krig» er tøff å svelge. Vidar Vang legger ingenting imellom. Han pynter ikke på. «Vi kjenne alle svake punkt. Du og æ. Vi gir oss ikke før det gjør ondt.»

Så er det tilslutt over, eller er det det? I siste låt «Uten Dæ» synger Vidar Vang om hvordan han forestiller seg livet uten sin partner, men avslutter med linjene «Det er nesten alltid fint å komme hjem. Det er nesten alltid fint å sees igjen. Før va vi to, nu e vi en liten gjeng». Så det er håp mot slutten av et album som har tappet meg for krefter.

Vidar Vang 3

Det er en sterk skive Vidar Vang leverer. Han synger for første gang på norsk, noe som fungerer veldig bra på denne skiva, og han har forandret uttrykket kraftig i retning elektronika, noe som også gir den rette atmosfæren. Den avstanden og kulden som ofte beskrives, understrekkes bedre med synth og trommemaskiner. Jeg regner med at Cato «Salsa» Thomassen også har hatt ett og annet ord med i laget når det gjelder produksjonen. Han, som ofte før, har produsert Vidar Vangs nye plate, og de to jobber bra sammen, det er det ingen tvil om. Og nevnes må også Gaute Fredriksen, som så ofte før har hatt flere enn et ord med i laget når det gjelder tekstene.

Men jeg har lurt litt på hvordan dette ville lyde i akustisk versjon, og fant ut at Vidar Vang var på TV 2 forleden med kun gitar og fiolin, og han kommer til å dra ut på veien med ett akustisk sett også, går det rykter om. Her kan man høre tittelsporet «Vårres Egen Lille Krig» og «Slepp mæ inn» i ren akustisk versjon fra «God Morgen Norge» i TV 2.

Hør  «Vårres Egen Lille Krig (akustisk)» her:

Hør  «Slepp Mæ Inn (akustisk)» her:


 

Vidar Vang - Vårres Egen Lille Krig (2015)
Musikk8.8
Tekster9
Produksjon8.5
8.8Total vurdering

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Èn kommentar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert