I dag er det nøyaktig 40 år siden premieren på Flåklypa Grand Prix, som ettertid har blitt Norges mest sette film med over fire millioner solgte billetter gjennom tidende. Med andre ord en nesten umulig rekord og slå (Max Manus som ligger på andre plass over norske filmer ble sett av ca. 840 000). Jeg var en av de millionene som så filmen på kino i 1975, og forstår at det kanskje ikke er mye å skryte av. Men min historie om Flåklypa inneholder elementer av dommedag, litt Abba, mye om å ta med tre-åringer på kino og ikke minst en svært urettferdig avsluttning. Jeg skrur på tidsmaskinen og tar dere med tilbake til Mysen høsten 1975.


Det var blitt høst, skolestart, og jeg ventet hele tiden på den store smellen. 1975 hadde allerede vart i åtte måneder, men ingenting hadde hendt. Jeg så på Dagsrevyen hver dag for å se etter tegn, men det var bare mindre og mindre som skjedde rundt om i verden. Men faren min, som var forstander i menigheten, minnet meg stadig vekk på at det var viktig å være på vakt. Dommedagen vil komme som en tyv om natten, det står i bibelen, sa han høytidelig. Så jeg klarte ikke å slappe av. På møtene som Jehovas Vitner hadde i tredje etasjen over kinoen på Festiviteten var dommedagsfeberen større en både Abba og Flåklypa-feberen som herjet i resten av det norske folk. Jeg stod sånn midt i mellom og lurte på når det skulle ta slutt. Men verden virket rimelig fredelig, skolen gikk sin gang, og lite skjedde.

Ja, bortsett fra i Mysen da. Det var noe helt spesielt med å bo i Mysen rundt skolestart. Mens resten av Norges skolebarn så frem mot en lang kjedelig høst, så vi frem mot Momarkedet. Det begynte alltid i slutten av August og varte i over en uke, med stort tivoli, marked og ikke minst kjente artister. Og i år var selveste Abba på besøk. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å dra, men dro likevel. Og jeg ble til og med filmet. De ble sure hjemme når de hadde sett meg på TV-bildene mens Abba sang, men det var verdt en ukes husarrest.

Så høsten begynte egentlig fint. Jeg tenkte lite på dommedag og jordas undergang mens Momarkedet pågikk. Det var først når det slutten en uke ut i september at ting nesten gikk tilbake til normalen. Men bare nesten. Den 13 september var det endelig  premiere på en ny storfilm også i Mysen, og den var til og med norsk. Hovedstadens aviser hadde noen uker før vært over seg av entusiasme over filmen. Flåklypa Grand Prix var kommet til Mysen, og dommedag var satt på vent. Eneste nedturen var at jeg måtte ha med broren min på tre år. Han hadde aldri vært på kino før, og når lyset ble dempet fikk han panikk og ville hjem.

Så var det bare å reise seg å gå før filmen omtrent hadde startet. Han hylte og hylte og folk rundt oss så irriterte og oppgitt på meg og lillebror. Jeg gikk i regnværet ned mot Heggin og dro med meg en snufsende drittunge hjem. Leverte han i døra med en kort forklaring og sprang opp til Festiviteten og kino’en igjen. Men dørene var lukket. Jeg kjente forsiktig på døra vi hadde gått ut fra, og til min store lettelse var den åpen. Jeg snek meg forsiktig inn, hørte den store lyden fra filmen, og prøvde å orientere meg litt rundt i det mørke lokalet. Plassen vi hadde hatt var midt i en rekke, og jeg torde ikke å presse meg frem dit. Ble sittende ganske nære exit’en mens jeg sakte ble sugd inn i filmen. Sånn satt jeg og var i Flåklypas univers helt til Ben Redikk Fy Fasan var på besøk hos Reodor felgen med tilbud om kontrakt på å lage Il Tempo Gigante.

flaaklypa 2 436434-stop-motion-animation-pinchcliffe-grand-prix-screenshot-2
Noen begynte å gråte i salen, og ganske raskt kom en mor og en liten jente mot meg, sammen med en kinovakt som tydelig geleidet dem mot utgangen, akkurat der jeg satt. Vakten så rart på meg, slapp mor og barn ut i regnet, og gikk straks bort til meg og spurte hva jeg gjorde i trappa. Sa at jeg hadde vært på do, og at jeg ikke fant plassen tilbake, orket ikke å forklare episoden med lillebror. Vakten så skeptisk på meg. «Så du har ikke bare prøvd å snike deg inn da», sa han såpass høyt at publikum på de nærmeste stolene snudde seg mot oss. Jeg ble helt rød og prøvde å si noe, men det kom ikke en lyd. «Hvor satt du da» sa han med tydelig tvilende stemme. Jeg prøvde å peke mot midten av salen, men det virket ikke særlig overbevisende. Plutselig tok han meg i armen og før jeg rakk å tenke stod vi på utsiden. Det høljet ned og vakten så på meg med illsint blikk. «Fripassasjerer vil vi ikke ha noe av her. Hva heter du?». Jeg turde ikke annet enn å si navnet høyt og tydelig. «Pål, du er herved utestengt fra kinoen i et år. Og ikke prøv deg på å komme tilbake, for jeg skal sørge for at navnet ditt blir notert».

Jeg vandret hjem i regnet, men jeg vet ikke om jeg gråt. Jeg var fortsatt litt inne i Flåklypa, men bildene begynte å forsvinne. Jeg kikket opp på himmelen og tenkte at dommedagen på en måte allerede var begynt. Flåklypa Grand Prix har jeg aldri sett ferdig. Har alltid i ettertid tenkt at den filmen er rimelig overvurdert. Men heldigvis ble i det minste dommedag avblåst.


Sånn endte mitt første møte med Aukrusts og Caprinos univers. Men man skal ikke sutre over gammel melk som det som kjent ikke heter. Her er noen bilder og klipp fra filmen, og jeg fant en svært morsom engelsk versjon av Flåklypa på Youtube. Jeg for min del tok ikke en gang sertifikat når jeg ble gammel nok, og har gitt opp bilsport for lenge siden. Her litt ekstra konfekt til alle dere Flåklypa-entusiaster. Reklame for filmen på premeredatoen 28 august 1975 og den engelske versjonen av filmen ( i alle fall en smakebit)

flaaklypa kino

 

flaaklypa 1 pinchcliffe-grand-prix-aka-flaklypa-grand-prix.29919

Beater momarkedet

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

4 Kommentarer

  1. Hanko

    Hei Pål, vet ikke om du husker meg men for tre år siden fikk jeg av deg tilsendt manussen av din første bok 1975. Har ofte tenkt på det og hvordan starten i livet med angst for Armageddon har påvirket livet videre. Har hatt stor glede av å lese det og håper å lese mer av din hånd. Lykke til med alt! Hanko

    Svar
    • Pål Hilmar Sollie

      Hei Hanko. Har tenkt på deg flere ganger under skrivingen av bok nummer to «Ingenmannslandet». Boka er ferdig, men må bearbeides. Sender deg en melding når den er klar, så kan du om du vil lese den. Takk for hyggelig tilbakemelding, og håper vi snakkes snart.

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert