LP4: deLillos – Varme Mennesker (1991)

de lillos varme_mennesker

Når deLillos i oktober 1991 lanserte sitt femte album var det flere som spådde at dette fort kunne bli deres siste utgivelse. Selv om skiva jevnt over fikk helt greie anmeldelser, var det ingen som bejublet bandet, slik de ble tatt imot med både debuten Suser Avgårde i 1986 og ikke minst dobbelt-albumet fra 1989 Hjernen er Alene. I 1990 ga de ut Svett Smil, som solgte en del mindre enn foregående album, og allerede da mente en del anmeldere at bandet var i ferd med å gå på tomgang. Når Varme Mennesker kom høsten 1991 og ikke solgte mer enn 15 000 eks. frem mot juletider, gikk ryktene om en snarlig oppløsning av bandet og at frontmannen Lars Lillo Stenberg sansynligvis ville gå solo eller starte opp et nytt band. deLillos sang på siste refrenget. Så feil kan man ta.

Men slik spekulerte man altså i 1991. Sånn sett er det greit med at plater blir historie og tiden går. Alle som har fulgte deLillos historie vet at de to år senere ga ut Neste Sommer, som skulle bli deres mestselgende album gjennom tidene, og at de ville befeste sin posisjon som et av Norges store band for godt. Og jaggu, nå skriver vi 2015, Alle Lars’ene og Hr. Paasche med flere har blitt eldre herremenn, ja selv Lundevall trekker på årene, men deLillos er fortsatt still going strong, kanskje de spiller på en festival akkurat nå, og jeg er rimelig sikker på at det kommer flere plater fra gutta.

Men altså, i 1991, i kjølevannet av deres femte utgivelse så det en stund mørkt ut. Og det er Varme Mennesker denne anmeldelsen skal handle om. Jeg har lenge tenkt at dette må være deLillos mest undervurderte plate. Samtidig har den alltid vært en av mine favorittskiver med bandet, og nå tror jeg nesten at jeg våger påstanden om at den kanskje, sånn alt i alt er deres beste skive. Slike vurderinger er selvfølgelig dypt subjektive og basert mye på følelser og assosiasjoner.

Høsten 1991 hadde jeg personlig en dårlig høst. Jeg bodde på en liten hybel, hadde droppet ut av studiene, tok strøjobber og den dama som jeg trodde var min beibi, hadde altså selvfølgelig dratt av sted, for godt, rett og slett. Et av de få lysglimtene høsten 1991, var at det skulle komme en ny skive med deLillos. Jeg var stor fan, hadde fulgt dem siden førte singelen kom på midten av 80-tallet, sett dem live minst ti ganger, og i motsetning til mange, likte jeg veldig godt 1990-utgivelsen Svett Smil og hadde slett ikke gitt opp deLillos, på ingen måte.

Så kom altså Varme Mennesker, og jeg spilte den skiva sønder og sammen frem mot jul. Alt falt på plass. deLillos hadde blitt et hakk røffere i stilen. Litt mer trykk, og det gikk rykter om at det var en ny fyr på vei inn i bandet, kanskje som fast medlem. I alle fall spilte allerede Lars Lundevall på mange av låtene på plata og ga bandet litt mer tyngde. At deLillos kunne være et fullbefarent rockband visste alle som hadde hørt «Stakkars Oslo» fra Svett Smil. Og ikke minst, alle som hadde sett bandet live, var fullstendig klar over det. Og på Varme Mennesker var det noe øyeblikk der det virkelig ble trykket til. Og en av grunnene til at det lyder mer som rock enn pop til tider, hadde også med gjesteartistene å gjøre. De var mange på denne plata. Jeg har allerede nevnt Lars Lundevall. Ellers må jo perkusjonisten Paolo Vinaccia og multiinstrumentalisten Jon Terje Rovedal nevnes. Og når de også hadde med seg en mann som Joachim Nielsen, så lå det an til litt stilskifte. Det har alltid irritert meg at så mange påstår at det var spesielt med «Kokken Tor» og albumet Neste Sommer fra 1993 at bandet tok det store steget fra pop til rock. Sånt er bare sosete argumenter fra folk som aldri hadde hørt ordentlig på de Lillos før 1993. Bare tøys og tull, sikkert noe Arild Rønsen hadde som overskrift i Puls.

de lillos 1992

deLillos anno mai 1992

Men altså, dette skal handle om en plate som er 24 år gammel, og et forsøk på en nyrevidert anmeldelse, av en fyr som har hørt på plata akkurat like lenge. Så la oss dykke ned i selve materiale. Plata åpner med «Tog». Og dette er klassisk, trygg de Lillos-pop.

Sett deg ned, nå reiser vi. Kikk ut å se og ta det med ro.

«Tog» er en låt som kunne vært på hvilken som helst av de foregående platene, ingen overraskelser, men definitivt de Lillos, og bare dem. Ingen andre høres sånn ut. En svært grei måte å ta lytteren inn i plata på. Jeg er fortsatt veldig glad i denne linja, en av Lillo Stenbergs mange små betraktninger som sitter 100 %:

På toget blir det aldri ordentlig trist, fordi jeg vet vi kommer frem til sist.          

(gutta har tydeligvis aldri pendlet med NSB red. anm.)

Vi er litt stolte her i Beater, for vi har klart å spore opp videoen til «Tog», som kun er vist en gang på TV, i ungdomsprogrammet U den 18 oktober 1991. Her er den i stereo og god kvalitet for første gang på en del år.


Hør «Tog» her:

Allerede i neste låt kommer en av de store låtene. Dette er vel også sånn i ettertid den mest kjente sangen fra dette albumet. Lars Beckstrøm står for både tekst, melodi og vokal. Og låta heter selvfølgelig «1984». Låta er basert på Beckstrøms bursdagsopplevelse i en nedslitt kåk som det nystarta bandet de Lillos også brukte som øvningslokale. Det var den kaldeste dagen i 1984, synger Beckstrøm, og det stemmer i følge de som har gjort litt research. Ikke kom her og påstå at Beckstrøm ikke skriver troverdige tekster (som om noe ville påstått noe sånt!). «1984» er fortsatt en av de Lillos store konsertlåter forøvrig.

delillos frognerbadet

På frontcoveret av Varme Mennesker sitter deLillos og en rimelig stor vennegjeng rett ovenfor bassenget i Frognerbadet, og på baksiden av plata danser bandet i gamle tredvetalls badedrakter i et basseng tomt for vann. Og selv om det er en annen låt som heter «Varme Mennesker», må vel låt nummer tre «Frognerbadet» være å regne som et lite tittelsporet, i alle fall i forhold til det glimrende frontcoveret. Dette er en av deLillos fineste sommerlåter, ja, kanskje den aller beste, spesielt om du har et forhold til Frognerbadet, og var også bandets første singelutgivelse fra albumet. Det blir ikke mer sommer enn dette i en av deLillos perfekte slentrende poplåter, med en marimbasolo fra Håkon Graf, og en tekst som:

For dette er et sted hvor tiden så og si står stille. Moter og frisyrer spiller liten rolle her inne. Men denne sangen passer dårlig for deg hvis du har vokst opp et helt annet sted, og det passer også dårlig for deg hvis du hater å få klor i øynene. Men selv en Solo smaker det samme. Det var på tide å komme tilbake til Frognerbadet.

 

Hør «Frognerbadet» her:

de lillos back 1991

Så skrur gutta opp tempo litt i en låt jeg alltid har tenkt kunne vært en Raga Rockers-låt om man hadde tøffet den opp litt mer og økt tempo litt til, vel og merke i versene. I refrenget blir det veldig de Lillos. «Synd» er en lett filosoferende låt der Lillo Stenberg fabulerer over livets små og store tabber. For plutselig handler det om selveste Gud og om han rett og slett har dummet seg ut når han skapte mennesket. En låt som har glimrende vers, og et klassisk deLillos-driv, om enn noe rotete produsert.

Her er en liten premiere på et konsertopptak med deLillos som fremfører «Synd», ligget langt bortgjemt i NRKs arkiver frem til nå. Forøvrig ser vi allerede her at Lars Lundevall er med i fronten, og ble vel offisielt med i deLillos Januar 1992.

«Hva så» er en Beckstrøm-komposisjon som nesten er litt sosialrealisme i Wam & Vennerød-ånd, det handler om kyniske dopselgere, kjipe businessmenn og unge uskyldige piker som sniffer linjer. Melodien er ikke blant Beckstrøms beste øyeblikk, litt for mye rett på sak rock som ikke blir sittende fast.

Men så, nesten ut av ingenting kommer deLillos store, store låt. Første gang jeg hørte «Klokken er mye nå» ble jeg helt satt ut. Tekstmessig er den helt genial, bygd opp som en enkel historie om en kveld som bikker over i natt, NRKs TV-sendinger er slutt , men radioen fortsetter utover natten. Så kommer historien om spøkelse som er over 500 år og låta glir inn i en eksistensiell filosofering der Lillo Stenbergs elegante ordspill, som enkelte ganger ligger farlig nær klisjéene, her bare blir hinsides vakre. Og arrangementet er en av deLillos mest kompliserte, med sakralt mellomspill og taktskifter. Det er her på denne låta at alt faller på plass. Det er her deLillos går fra å være et av Norges beste orkestre til å klatre opp på toppen av tronen. Klokken er mye nå er en stor låt om store ting, og den bærer sin vekt uten å være i nærheten av å bikke over. Et mesterverk, rett og slett. Og den ble gitt ut på deLillos kanskje mest undervurderte album. Makan!

Men hvis jeg hadde evig liv, så ville døden vært vakrere enn Gud. For alt det som han har skapt ble ikke nok til at jeg holdt ut. Hvis jeg visste at det aldri tok slutt med mine ensomme tanker. Om hvorfor vi eksisterer, om hvorfor vi overlever, om hvorfor vi alltid strever, og svakhet dominerer, og gjør de samme feil om og om igjen.

Hør «Klokken er mye nå» her:


Hvordan følger man opp en slik låt? Jaggu finner deLillos en god løsning i «Kanskje», et samarbeid med Jokke, som fungerer alldelse utmerket. En hybrid av deLillos og Jokke er ikke så rart som det kan høres ut. Låta har noen mellomspill som er veldig Lillo Stenberg, mens versene og grunnkompet er helt i Jokkes ånd.

Hør «Kanskje» her:

 

Etter et par låter av svært høy kaliber har jeg ofte tenkt på «Velykkede menn» som en lite pauseinnslag. Men når jeg hentet frem skiva igjen, har denne vokst veldig, og er en av låtene jeg oftest har gått og nynnet på. At den kommer etter samarbeidet med Jokke, gjør at jeg lett tenker på «Verdiløse Menn» med Jokke. Ikke at låtene har noe som helst med hverandre musikalsk, men tekstmessig er de slett ikke ulike. Forskjellen er bare innfallsvinkelen.

I seg selv har han ingen god venn. Han gråter inne i seg og føler at i denne verden er det alt for mange vellykkede menn.

Musikalsk tar det en svært så overraskende vending i den spanskinspirerte «Den Irriterte Sangen». Låta er en rimelig schizofren opplevelse der jeg føler at jeg slett ikke sikker på hvor bandet egentlig vil med melodien, og heller ikke teksten. Det er slett ingen dårlig låt, som også åpner nesten som en typisk deLillos-sang. Men trekkspillet, rytmen og koringen forvirrer litt. Har aldri blitt helt klok på denne sangen. Det er tydelig at Lars Lillo Stenberg ønsker å eksperimentere litt med utrykket.

delillos lars b

Lars Beckstrøm live fra en konsert februar 1991

Når Varme Mennesker kom var det faktisk «Konger og keiser» jeg spilte oftest. Dette er den tredje av Beckstrøms bidrag, og jeg digget teksten der han prøver å si noe om makt og religion, noe jeg syntes var svært vellykket. Og at Beatles spøker i bakgrunnen mot slutten av sangen gjør det lille ekstra.

For konger og keisere for alltid lov til å leke Gud. Bak skuddsikre dører da som nå, elsker de å leke Gud. Alltid noen der ute som leker Gud.

Det er noe som for meg til tenke på Øystein Sunde i tittelsporet. Kanskje er det gitarkompet, kanskje er det den raske måten teksten leveres av Stenberg. En tøff liten låt er den okke som. Det fabuleres over menneskesinnet og alle disse umulige følelsene.

Jeg frykter følelsen av å ikke føle noen ting, mens jeg ser at verden fylles opp med hat. For likegyldigheten er vel så farlig som hat, sier psykologen som jeg går til annenhver dag. Og følelsene må holdes ved like, hellers kan det gå galt. Så jeg må gråte en gang i uken og le en gang hver dag.

Hør «Varme Mennesker» her:


Så er det klart for avslutningen, og for en måte å avslutte albumet på. «Maritim Lykke» er en av deLillos virkelig glemte perler. En slags sjømannssang for folk i små båter. Med et vakkert piano som bærer låta, og Lars Lillo Stenberg i storform på vokal. Om man skal oppfatte teksten som en ironisk vise om feilslått kjærlighet, eller som en hymne til den store kjærligheten, se det kan man nok velge selv. Tittelen er i alle fall ikke lett å bli helt klok på.

Hva gjør det om prammen til slutt går på grunn ved et helvetes jævlig grønngrumset sund, hvor det stinker fra kloakkens gjørmede bunn, så lenge du sitter her. For jeg har jo deg og du har jo meg, så kan vi da ha det bedre enn bra?

Hør «Maritim Lykke» her:


Sånn avsluttes deLillos album Varme Mennesker, som salgsmessig er den plata som har solgt minst av alle platene til bandet. Og som på toppen av det hele også havnet helt i skyggen sånn historisk sett, når storselgeren Neste Sommer kom to år senere. Og misforstå meg rett, Neste Sommer er en helt knall plate med deLillos, men jeg er nok allikevel mer glad i Varme Mennesker, kanskje nettopp fordi den er mer min enn nesten noen andre deLillos-plater. De fleste hopper bukk over denne utgivelsen, og der gjør mange en tabbe, spør du meg. Den inneholder tross alt blant annet deLillos fineste øyeblikk, «Klokken er mye nå», Beckstrøms kuleste låt, «1984», en helt knall duett med Jokke, «Kanskje», og den fineste sommerlåta jeg vet om, «Frognerbadet». Og resten er også mye bedre enn sitt rykte.

Konklusjonen er klar. På tide å gi Varme Mennesker den oppmerksomheten den fortjener, den er nemlig slett ingen lite komma i deLillos-katalogen!


 

Notater om innspillingen:

 Varme mennesker ble utgitt høsten 1991, innspilt i Athletic Sound, Halden, våren samme år og er produsert av deLillos og Kai Ø. Andersen. Det var mange musikalske gjester på denne platen, både Joachim Nielsen, Geir Sundstøl og Lars Lundevall – som debuterte som gitarist på et deLillos-album.

 

– Aldri har jeg vært så mye i Halden hverken før eller senere. Vi lærte oss gleden over å nyte biffsnadder annenhver dag og så hadde videobutikken masse norske rare gamle filmer som ble leid inn, en etter en. Høydepunkt: «Kasserer Jensen» med Carsten Winger i dobbeltrolle.»Klokken er mye nå» hadde et parti der vi måtte lage en «slave» for å spille inn 16 kore pålegg. Også ganske unødvendig idag. Vi traff Håkon Graf ensom borte på biffsnadder-restauranten. Han ble etter litt alkohol overtalt til å bli med bort i studio på natta for å legge oljefat synth på «Frognerbadet». Joachim hentet Øystein og jeg tidlig på morgenen i hans leilighet, han husket ikke denne avtalen og hadde holdt det gående hele natten med en selsom gjeng og ba oss inn på en øl. Mirakuløst klarte vi å bringe ham og bæreposen med øl til Halden og gjennomført opptaket på»Kanskje». Han spilte til og med imponerende gitar.

Lars Lillo Stenberg

 

de lillos 1991 3

LP4: deLillos - Varme Mennesker (1991)
Musikk7.9
Tekster9
Produksjon7
8Total vurdering

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

4 Kommentarer

  1. arne

    Fantastisk lesestoff! Et skoleeksempel på hvordan skikkelige plateanmeldelser skal skrives. Når den att på til er gjort interaktiv med innlagt video og lydfiler er det bare å bøye seg i støvet! Tusen takk, Pål Hilmar!

    Svar
  2. Karsten

    Flott anmeldelse. Nå fikk jeg lyst å høre platen igjen.
    Jeg trodde det bare var meg som hadde denne som favoritt i delillos katalogen.
    Nå er det bare å vente på den nye vinylutgaven som forhåpentligvis kommer snart.

    Svar
  3. Kjellsen

    Man gleder seg jo ikke noe mindre til fredagens svett smil og varme mennesker etter denne presise gjennomgangen av en fantastisk plate. Ufortjent har den havnet litt i skyggen. Husker selv forvirringen på rockefeller i desember 91, «hvem er han fjerde fyren».

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert