DET GJØR IKKE NOE OM DU HAR GLEMT DET

Det var dagen før Arne Kvalheim gikk tom, ti meter før målstreken i Bugårdsløpet, og Rolf Olsen endelig fikk sin etterlengtede revansj. Jeg hadde kjørt Anne Lise til Fornebu, sett henne vel av sted, tenkt at flyplasser er noe jeg aldri helt kommer helt til å venne meg til.

Jeg hadde akkurat tatt en liten pause på kroa ved Rølleshaugen. Satt med kaffekoppen og bladde litt i dagens avis, når jeg ble oppmerksom på en fyr på andre siden av E-18. Han stod ganske langt ut i grøfta og viftet forsiktig med tommelen. Jeg ble sittende i flere minutter å se på, mens bilene raste forbi. Det var noe sårt ved hele situasjonen. Den tynne fyren, toppen 17-18 år, så ut som om han prøvde å beskytte seg mot bilene, mer enn at han prøvde å få dem til å stoppe. Han forsvant lenger og lenger ned i grøfta. Han kommer aldri til å få haik, tenkte jeg. Snart er det ingen som ser ham i det hele tatt.

Endelig kom damen med karbonadesmørbrødet, minst ti minutter over tiden. Men hun smilte så selvsikkert, at jeg ikke våget å vise noen form for misnøye. Og jeg var sulten, så oppmerksomheten min ble straks rettet mot maten. Mens jeg spiste tenkte jeg på Anne Lise. På hvor godt det var at hun nå var reist, og hvor tomt det ville bli i huset. Jeg hadde gledet meg hele uka til denne helgen. Få henne vel ombord, forsikre meg om at flyet lettet, og så, komme meg hjem til Sandefjord, låse døra etter meg, og nyte stillheten. Men jeg vet jeg lurte meg selv. Det var på dagen tre måneder siden vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Tre måneder hadde vi brukt på å avslutte. Planlegge hver for oss, og sammen, hva som skal skje. For hver dag som gikk snakket vi mindre og mindre, og tilslutt var vi nesten i mål. Jeg sov på gjesteværelse, hun hadde dobbeltsenga. Jeg brukte bilen til jobben, hun syklet til byen. Jeg løp sammen med Rolf hver tirsdag, hun fortsatte med syklubben, bare ikke hjemme hos oss lenger. Fire dager før hun tok flyet nordover, kom hun inn i stua, sent på kvelden, jeg var i ferd med å slukke lysene.
– Vi må si det nå, sa hun.
– Hva da? spurte jeg trett.
– At vi avslutter.
– Vi har avsluttet.
Anne Lise så på meg, grep plutselig hånden min, og holdt den lenge, fast.
– Til de andre, sa hun.
– Har du ikke sagt noe, spurte jeg overasket.
– Nei, har du?
– Ikke et ord.

Dagen etter gjorde vi det, hver for oss. Vi brukte hele ettermiddagen, og store deler av kvelden på å besøke våre respektive. Jeg snakket lenge med Rolf. Forsikret ham at det ikke var overilet. Det var dette vi ville begge to. Jeg kom hjem først. Satt meg ned og slo på TV. Etter ti minutter kom Anne Lise. Satt seg i sofaen, hun pustet tungt.
– Sånn, da er det gjort, sa jeg i det jeg slo av fjernsynet.
– Ja, sa hun.
– Gikk det greit?
– Greit nok.
– Jeg er trøtt, sa jeg. – Vil gå til sengs.
– Skal hilse fra Unni, sa hun i forbifarten i det hun reiste seg fra sofaen og gikk ut på kjøkkenet.
– Takk, sa jeg. – Skal hilse fra Rolf, la jeg til selv om jeg ikke hadde fått noen beskjed om det.
– Så hyggelig, god natt.
– God natt.

Jeg spiddet siste bit av karbonaden med gaffelen, og tenkte at jeg kanskje burde ha bestilt to. Kastet et lite blikk ut på trafikken på E-18 og så automatisk ut mot stedet der den hengslede fyren stod å haiket. Han var borte. Jeg lurte en liten stund på om han var sunket helt sammen der ute i grøfta. Oppslukt av ugresset og sølepyttene. Nei, han har sikker fått haik. Noe må ha forbarmet seg over ham. Gitt ham skyss. Lurer på hvor han var på vei? Jeg tørket meg grundig med servietten, la kniv og gaffel på tallerken slik jeg alltid gjør, og børstet noen smuler ned i hånden og ned på gulvet. En drøy time, hvis det ikke var noe særlig trafikk, så var jeg hjemme.

Vårlufta var skarpere enn jeg kunne huske, tenkte jeg, i det jeg gikk ut av kroa. Fikk sola i øynene og mistet et øyeblikk oversikten. Måtte speide etter bilen. Husket at jeg hadde satt fra meg bilen helt borte ved enden av parkeringen. Jeg så ham i det samme. Han stod rett ved bilen og så fraværende på kaféskiltet. Han må ha gitt opp. Kanskje han fant ut at han ikke ville noen steder allikevel. Jeg fiklet med bilnøklene og så at han begynte å følge meg med blikket. Det var som om jeg ble tvunget til å se på ham.
– Ble det ikke noe haik, spurte jeg, før jeg egentlig planla å si noe.
Han ristet på hodet. Han var tynnere og lengre enn jeg hadde trodd.
– Hvor skal du? spurte jeg ut i lufta.
– Til Sandefjord.
– Sandefjord?
Jeg bestemte meg. Jeg kunne til og med trenge litt selskap på resten av turen, og det føltes som om det var meningen at han skulle bli med meg.
– Men da har du flaks, det skal jeg også. Hopp inn.
Han nølte et øyeblikk, så gikk han rundt bilen og satt seg inn i passasjersetet.
– Einar, sa jeg. – Einar Hovde.
Jeg nikket mot ham.
– Hei, sa han og stakk hendene i lomma.
– Fint med selskap. Har akkurat sendt kona nordover, sa jeg og startet opp motoren. Vet ikke hvorfor jeg sa det.

Vi kjørte mot Holmestrand, og han sa ikke stort. Jeg spurte om han hadde haiket lenge og han sa en stund. Først i det vi passerte Sem, kom han litt i tale. Jeg hadde allerede begynt å angre på at jeg tok ham med. Den sympatien jeg følte var i ferd med å blåse bort, og jeg irriterte meg over tausheten. Han burde da bidra med noe, når han får gratis skyss. Men han satt der med hendene i lomma, taus, med blikket på bilen foran. Men altså, ved Sem, i det vi passerte fengslet, åpnet han munnen.
– Er kona di fra Nord-Norge?
Jeg var forsvunnet inn i mine egne tanker om huset og om jeg burde tenke på å selge, og brukte tid på å svare. Lang tid.
– Ja, jeg mente ikke å grave, fortsatte ham etter en stund.
– Nei, nei, beklager. Jeg er bare så konsentrert om kjøringen.
Han så fortsatt rett frem.
– Og ja, hun er fra Nord-Norge. Fra Finnsnes.
– Fint sted, sa han lett.
– Har du vært der?
– En hel sommer, sa han. – Bodde rett over Gisundbrua, på Senja-siden.
– Du verden, du er jo lokalkjent. Har bare vært der et par ganger. Fantastisk natur.
– Ja, sa han. – Det er fint der.
– Men du snakker da ikke dialekt. Du er ikke opprinnelig nordfra?
– Nei, sa han. – Jeg er vel ikke det.

Igjen ble det stille. Jeg fikk lyst til å spørre om hvor han bodde og hvor gammel han var, men samtalen bare døde ut. Jeg klarte ikke å følge opp. Vi passerte gartnerskolen på Gjennestad, jeg fikk så vidt glimt av svanene, og så endelig kjørte vi forbi byskiltet. Det blir en stund til neste gang jeg drar ut av byen nå, tenkte jeg. Jeg elsket Sandefjord om våren. Den bar alltid et håp i seg, byen, når snøen var smeltet og Preståsen begynte å kle seg i grønt. Det kan bli bra dette, her. Jeg kan endelig starte helt på nytt. Det var det Rolf ville overbevise meg om. At jeg burde være offensiv. Tenke at nå kommer det nye sjanser.
– Det er sånn Kvalheim har blitt så god. Går han på en smell, og jeg kan love, han har gått på noen, så reiser han seg igjen, Einar, sa Rolf og klappet meg på skulderen. Og jeg visste han hadde rett. De siste årene så var det noe som hadde visnet, men nå var det vår, og alle muligheter lå åpne. Jeg må få solgt huset, tenkte jeg, i det vi kjørte ned mot Breidablikk. Kom plutselig på at jeg ikke hadde spurt hvor fyren skulle.
– Skal jeg slippe deg av nede i sentrum?
Han snudde seg.
– Hvis det passer sånn.
– Passer fint. Kan svippe innom ved Jernbanestasjonen. Hvor skal du i byen?
– Har ikke bestemt meg, sa han.

Jeg svingte inn fra Dølabakken og stoppet rett ved trappa opp til stasjonsbygningen. Først nå slo det meg at han ikke hadde noe med seg. Ingen bag, ingen veske, ikke en gang en liten pose. Han tok frem hånden, trykket min lett, sa takk for turen, og forsvant ut og bortover mot Narvesen. Jeg ble sittende å se etter ham. Vet ikke hvorfor, men jeg trodde et lite øyeblikk han ville snu seg, komme tilbake og fortelle meg hvem han var. Det var som han snøt meg for en spennende historie. Alt jeg visste om han var at han hadde bodd en sommer i Finnsnes.

Han gikk bort til en benk og satt seg ned. Jeg ville ikke at han skulle se etter meg, se bilen, se at jeg fortsatt ikke var kjørt videre. Jeg hadde jo ingen grunn til å bli værende. Men han så bare rett frem, snudde ikke hode i min retning. Det så ikke ut som han var klar over at han var fremme, at turen var over. Han satt på samme måte som i bilen. Stirret rett fremfor seg med hendene godt ned i jakkelommene. Og igjen dukket den opp, følelsen av noe sårt. Som når han stod i grøfta og haiket. Han hørte ikke hjemme her. Jeg begynte å tenke at han slett ikke skulle til Sandefjord. At han bare ville reise vekk fra noe.

Jeg fikk meg ikke til å kjøre videre. Ble sittende og observere ham. Vi satt der femti meter fra hverandre og ventet. Jeg ante ikke på hva. Anne-Lise var snart i Tromsø. Kanskje hun akkurat nå befant seg noen tusen meter over Finnsnes. Akkurat over broa til Senja. Det var bare et gulv mellom henne og en stor avgrunn, tenkte jeg. Så bestemte jeg meg. Jeg gikk ut av bilen, med retning mot Narvesen, og stoppet ti meter fra ham. Han så rett på meg, smilte som om han forventet at jeg kom.
– Sitter du her? Spurte jeg, med vel påtatt stemme.
– Ja, sa han.
– Skal du videre med toget?
– Nei da.
– Du er ikke herfra?
– Nei, jeg er vel ikke det.
– Har du noe sted å dra?
– Er ikke helt sikker.
– Så du venter ikke på noen?
– Nei, ikke egentlig.
– Det begynner å bli sent, sa jeg og understreket det ved å se ned på armbåndsuret.
Han nikket.
– Jeg har et stort tomt hus som venter. Du kan låne gjesteværelse.
Han reiste seg.
– Hvis det passer sånn, sa han.
– Det gjør det. Du kan jo ikke sove ute.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det. Jeg tenkte på det tomme huset jeg var på vei til. Kanskje jeg var redd.

Vi gikk sammen bort til bilen, og så satt han der igjen, i passasjersetet. Vi kjørte ut Hystadveien og blinket inn ved kolonialen. Kjørte opp bakken til huset, og et lite øyeblikk tenkte jeg det var Anne Lise som satt der ved siden av meg. Gammel vane, tenkte jeg, og parkerte bilen.
– Her bor jeg, sa jeg i det vi gikk mot inngangsdøra.
– Fint , sa han.

Jeg låste opp døra, og følte en lettelse i det jeg slapp han inn foran meg. Han spurte etter toalettet i det samme han stod i gangen. Jeg forklarte veien og gikk inn på kjøkkenet, gjorde klar litt kvelds. Det luktet ikke Anne Lise slik jeg forventet. Vanligvis lå duften hennes lenge igjen i huset etter at hun dro på jobb eller for å handle. Nå var den helt fraværende, som om hun hadde forsikret seg om å ta den med seg når hun dro. Jeg tok en rask tur opp i andre etasje. Åpnet opp til vårt gamle soverom, dro opp døra til klesskapet, dro inn luft med nesa, men selv der var lukten borte. Jeg satt meg ned i den tomme senga. Først da gikk det opp for meg at jeg måtte tilbringe natten her inne. Gjesteværelse var allerede lovet bort, og jeg kunne uansett ikke ombestemme meg og la ham få dobbeltsenga. Hva ville han tro om meg da? Og på kontoret var det ingen sovemuligheter. Nei, det fikk bli en natt her inne. For første gang på snart tre måneder, med unntak av en glipp for fire uker siden. Og da sov jeg slett ikke hele natta her inne.

Jeg hørte det gikk i døra til badet og skyndte meg ned trappa.
– Har dekt på med litt mat. Er du sultent?
– Absolutt, svarte ham og bustet seg litt i håret. Det rant en dråpe vann nedover kinnet hans.
– Lånte vasken litt. Godt å få litt vann i ansiktet, smilte han unnskyldende.
– Åh beklager. Du skal få låne et håndkle, så kan du ta deg en dusj. Skulle jo selvfølgelig ha tilbudt deg det med en gang.
– For all del, det holder, dette, sa han og dro håret bakover.
– Jeg legger i ale fall frem et håndkle inne på gjesterommet så kan du låne dusjen når du vil.
– Takk.

Jeg gikk inn på kjøkkenet og han fulgte rolig etter. Vi satt oss ned og smørte på hver vår skive uten å si noe mer. Jeg var langt inne i skive nummer to før jeg kom på noe å si.
– Har du vært i Sandefjord før?
– Bare en gang, svarte han.
– Lenge siden?
– Husker ikke.
– Kjenner du noe her?
Jeg ble redd jeg var for påtrengende. Han satte seg opp, pustet ut og så ut av vinduet.
– Ja, sa han. – Men jeg vet ikke om hun bor her lenger.
– En kjæreste?
Jeg angret i det samme jeg sa det. Han ristet på hodet.
– Ikke akkurat.

Jeg gjorde klart rommet hans, ryddet ut mine saker, og bar dem over til soverommet, mens han satt og leste på en avis på kjøkkenet. Han tilbydde seg å hjelpe til, noe jeg høflig avslo.. Til slutt var flytteoperasjonen fullført og jeg la på nytt sengetøy. Jeg hørte toner nede fra første. En sval liten melodi, tynn og skjør, som bare så vidt nådde frem der jeg stod og strakte laken. Det var musikken til Anne Lise. Gilbert O’Sullivan. Han jeg alltid ba henne dempe etter fem minutter. Fem minutter var grensen. Lenger strakk jeg meg ikke. Mannen var overalt for tiden, og Anne Lise elsket ham. Jeg gikk mot trappa, sangen ble klarere, hørte den kom fra kjøkkenet. Han nynnet med i det jeg kom inn. Reiseradioen som jeg fikk i julepresang av henne stod på, og Gilbert sang om Clair.
– Er det greit?
Han gjorde en bevegelse mot radioen.
– Klart.
– Jeg liker å høre på radio.
– Fin sang, sa jeg.
Han prikket fingertuppen mot bordet og vugget forsiktig med overkroppen, som om han først nå ble klar over melodien.
– Ja, den er fin, sa han.
– Værelset ditt er klart. Så nå kan du legge deg når du har lyst.
Han stoppet å tromme takten, tittet nesten litt forundret opp, og så med ett veldig gammel ut.
– Takk, det passer å hvile litt. Ble ganske sigen etter maten.
– Klokka er over ni. Kommer til å ta kvelden selv snart.
Han reiste seg, så på meg, smilte.
– Da går jeg til ro. Tusen takk. For alt.
Han nikket mot meg og gikk mot trappen.
– Det er første dør til venstre etter trappa, sa jeg.

Han forsvant målrettet opp, jeg hørte døra gikk igjen, og så ble det stille. Jeg hadde ikke lagt merke til at han skrudde av radioen. Kanskje programmet var over? Jeg gikk bort til apparatet. Det stod avslått. Stillheten ble nesten overveldende. Jeg gikk ut i stua og slo på Tv’en. Gikk bort til reolen, hentet frem en flaske med Gin, tok frem et lite glass og fylte det til randen. Jeg drakk det grådig opp i en lang slurk. Skvatt litt av lyden fra fjernsynet som fylte stua med en skjelvende gjenklang. Tok med meg flaska og glasset bort til stolen og sank ned i det brune skinnet. Utrolig hvor virkningsfullt alkohol er når man er sliten. Tankene ble fløyel, de få som nådde frem, og jeg vendte blikket mot skjermen, fylte opp et nytt glass, tenkte at jeg burde skåle for noe, tømte glasset i en bevegelse, prøvde å følge med på programmet. En fyr med en vakker fiolin satt tilbakelent i en veloursofa og strøk på instrumentet som det skulle være hans eneste kjærlighet. Så skiftet bilde, og han stod omgitt av et stort orkester og spilte noen lyse toner som skar seg inn i brystet mitt. Jeg ble helt satt ut. Fant ingen beskyttelse. Orket ikke å reise meg for å dempe lyden. Ble sittende å ta i mot. Det var ikke ubehagelig, men allikevel gjorde det vondt. Det var som han spilte direkte på mine egne nervetråder, og når jeg et lite øyeblikk fikk tatt meg litt inn, kom musikken plutselig innenfra meg selv og jeg mistet igjen kontrollen.

Menuhin, min venn, jeg vet godt hvem du er nå, men da, den kvelden, foran skjermen, vårt første møte. Da ante jeg ikke hva som traff meg. Jeg fylte opp for tredje gang, mens han strøk frem de vakrest toner. Jeg svelget unna, og lukket øynene. Tenkte på Anne Lise, tenkte på han der oppe, på rommet. Tenkte at denne dagen hadde vært en forunderlig dag. En sånn dag som rommer et hav av tid. Så sovnet jeg, og sov hele natten, med hodet på skakke mot den bløte lærryggen. Jeg våknet først klokken åtte neste morgen av at det kom lyder fra badet. Noen dusjet der inne. Tv’en var slått av og flasken og glasset var ryddet bort. Jeg sjekket klokka og så på datovisningen.

Om bare noen få timer skulle Rolf Olsen endelig slå Arne Kvalheim i Bugårdsløpet.

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert