LP 4: Ompakara – Vi Har På Tur (1990)

ompakara-cover
Ompakara, se det var et navn som skilte seg ut. Når jeg en formiddag gikk ut og sjekket postkassa til den lokale radiostasjonen, som vi drev tilbake i 1990, fant jeg denne plata, sendt til oss med en grønn lapp sammen med skiva der oppfordring var å spille den høyt og mye. På samme lapp sammen stod det også «Vi er Ompakara, Ompakara, Ompakara. Og nå blir det fest». Lappen, navnet, coveret og tittel på skiva forvirret mer enn oppklarte hva som kunne skjule seg på innsiden. Ompakara hadde kalt skiva Vi Har på Tur, noe som i første omgang ser ut som en skrivefeil. Bandets navn var utformet som en typisk tegneserie-logo På coveret var det avbildet et gammelt fotografi fra tidlig 1900-tall av fem staute karer (definitivt Ompakarer, men sannsynligvis ikke de som spilte på selve plata) som stod pent oppstilt i en trapp utenfor et herskaplig hus. Altså, full forvirring. Når jeg så snudde plata, fant jeg låttitler som «Otis Hest», «Finsk Tango» og ikke minst «Mr. Depp, jeg og Flaska». Og jeg ble ikke mindre forvirret.

Først satt jeg bort plata noen dager. I samme postkasse lå nemlig den nye skiva til Pixies, og den ble ganske raskt prioritert. Etter noen dager, under en morgensending, spilte en tekniker opp «Velkommen» med Ompakara som åpning på sendingen, og det var akkurat der jeg virkelig oppdaget bandet. En hemningsløs, lystig låt om å dra på hyttetur. Det var fredag, og jeg var på vei til nettopp en hyttetur med noen av mine beste kompiser. Etter sendingen satt jeg meg ned for å ta opp litt musikk på en kassett til turen, vi drev jo med sånt på den tida. En miks-tape som vi så fint kalte det (vi var jo kommet til 90-tallet og var blitt litt kule). Jeg skulle egentlig bare ta opp «Velkommen», men så lot jeg skiva gå, og jaggu ble det bare Ompakara på hele side 1 av kassetten. Og slik startet mitt forhold til disse kara.

Ompakara 2

Ompakara ble fast inventar på de fleste vorspiel langt inn i 90-tallet i min vennekrets. Etter hvert kunne vi låtene utenat, og Ompakara fikk sin hedersplass i platesamlingen. Sånn utover mot tusenårsskifte ble det færre vorspiel, mer familieliv og til slutt unger, striskjorte og havrelefse. Jeg glemte Ompakara, helt til for en uke siden. Da stod jeg og rotet i en gammel banankasse på en bruktsjappe i Torggata i Oslo, bladde forbi tre eksemplarer av Chris de Burghs «Eastern Wind» (hvor mange eks. finnes det egentlig av den skiva i Norge?), de sedvanlige Treff-platene, litt James Last, og så plutselig lyste det et blått cover mot meg. Jeg stivnet til, i løpet av et tiendels-sekund var jeg tilbake til tidlig 90-tall, og jeg tok tak i plata som om jeg hadde funnet noe jeg hadde lett etter i en evighet, noen jeg ubevisst også sannsynligvis hadde gjort. Plata fikk jeg for en tier, den var i mye bedre forfatning enn den skiva jeg selv til slutt rotet bort i et flyttelass for femten år siden, og jeg vandret ut av bruktsjappa med høy puls og en helvetes god magefølelse.

Jeg brukte ikke lang tid fra jeg tok av skoene i gangen hjemme, til jeg satt foran platespilleren. Jeg hørte på hele skiva, fra start til slutt, og smilet ble større og større. Jeg var jo litt redd for at det kunne bli en liten nedtur. Ofte holder ikke gamle plater, spesielt ikke party-skiver, det nivået man en gang trodde de hadde. Men Ompakara traff meg på nytt med samme kraft som første gang, og jeg tenkte der og da at det er på tide å fortelle verden hvilken musikkskatt denne gjengen leverte tilbake i 1990. Jeg bestemte meg rett og slett for å anmelde plata på nytt, og her følger en vurdering av Ompakaras Vi Har På Tur, 25 år etter at den så dagens lys. Anmeldelsen er selvfølgelig preget av en dose nostalgi og minner om fordums festivitas, men er også et forsøk på å høre plata helt på nytt, som den middelaldrende, gråhåra mannen jeg nå tross alt er.

Ompakara 7

Det har sjeldent blitt levert en mer imøtekommende åpningslåt på en plate enn Ompakaras «Velkommen». Ett anslag på banjoen, så et heidundrende felespill, og så henger resten av kara seg på. Og så vokalen til Helge Hellebust:

«Vær velkommen til vårt hus, vær velkommen til vår hytte. Vi skal sove, spise, drekke, ha det bra (Hipp Hurra). Vi har kjørt i mange mil og nå trenger vi en hvil, og vi venter å bli vartet opp av andre.»

Hør «Velkommen» her:


Låta høres kanskje litt ut som en slags blanding av The Pogues og tidlig Vazelina Bilopphøggers, men egentlig høres det bare ut som Ompakara. Låta er på under to minutter, men jeg husker vi rakk både en og kanskje to øl før den var ferdig. Den komplette åpningslåta, og min første introduksjon til bandet.

«Sjømannssang» har samme drivet, og her er det trekkspillet som manøvrerer låta fremover, før det bryter ut i et allsangrefreng. Joda, dette er like sprekt som jeg husker det. «Otis Hest» er definitivt i nærheten av det Vazelina holdt på med i sine yngre dager, og det er ingen dårlig referanse. Men folketonene som Ompakara baserer musikken sin på, gir låta mer tyngde og trykk. Her synges det på dialekt, og det passer utmerket. Hva låta handler om, se det aner jeg egentlig ikke den dag i dag.

I «Spill i Måneskinn» blir vi med til Finnskogens mystiske kveldsmørke. Gutta trakterer mange instrumenter, og de betjener dem utmerket. Bandet låter tett og samspilt, og her i denne låta har jeg minner om litt vindskeiv og ikke helt stødig dansing på noen nachspiel, noe denne låta definitivt oppfordrer til. Så kommer klassikeren «Finsk Tango», et høydepunkt på enhver fest. Låta er vill og utemmet, vokalen er på grensa til bryte sammen. Teksten er på finsk (regner jeg med), jeg aner ikke hva de synger om, jeg vet ikke en gang om Ompakara vet det selv, men det låter troverdig. En fantastisk låt.

Hør «Finsk Tango» her:

«Vestkysten av Skagen» er låta som en kompis oppsummerte som sangen som hopper etter Wirkola. Den ble fort den sangen vi også hoppet over, litt for pen og pyntelig i forhold til «Finsk Tango». Siste oppgitte låt på side 1 er en kort instrumental (med litt antydning til jodling) kalt «Ompapolka». Dansbar, helt Ompa og en snasen liten sak. Men så, ikke oppgitt noe sted på cover eller label, kommer det en låt til. Man hører bandet snakket litt sammen, det telles opp, og så kommer jaggu tittelsporet uanmeldt. «Vi har på tur» er sannsynligvis ikke oppgitt på coveret rett og slett fordi den på en måte er en liten bonus, kanskje ikke helt ferdig som låt. Men den er en helsikes gledesspreder av en liten låt, som jeg er glad er med.

Side 2 åpner med den låta som for meg definerer Ompakara, og mitt forhold til bandet. «Mr. Depp, jeg og flaska» er etter min mening en norsk rock-klassiker på linje med «Splitter Pine», «Fritt Liv» og for den saks skyld «Levva Livet». Strengt tatt vet jeg ikke helt om man kan diagnostisere denne låta som rock, men The Pogues blir jo puttet i den båsen også, så da er det innenfor. For dette er så nære The Pogues Ompakara kommer, både musikalsk og i lyrikken, men med en nordisk tilnærming som gjør at de beholder særpreget og ikke blir en Pogues-kopi. Denne låta holder så til de grader 25 år senere, og gir meg fortsatt gåsehud.

«Det var en dag jeg var på hybelen og virkelig satt og deppa, og jeg sa til meg sjøl, hva er vitsen med det her? Alt jeg tenkte på var, hva skjer i morra? Og dermed så var denne dagen ordna. Etter mange timer med morradagens sorger, var jeg utkjørt og jeg trengte sårt en venn. Det hjalp ikke med Gud for meg, jeg falt på første trinnet. Men jeg hadde gjemt litt sprit bort under senga.»

Hør «Mr. Depp, Jeg, og Flaska» her:


Kara tar oss med til Frankrike, selv om jeg også får visse assosiasjoner til Finnskogen igjen. I «En Solskinnsdag» klarer Ompakara å levere en liten novelle på under to minutter. Den handler om vakre kvinner, den franske landsbygda, katter, brostein og gamle torvdamer som selger grønnsaker. Vakkert, rett og slett. Sangen etterfølges av albumets roligste låt. «Vals i Moll» kunne vært spilt inn for hundre år siden, og teksten er også svært så 1800-talls preget. Og tekstmessig handler det bokstavelig talt om å synge på siste verset.

Ompakara1
Så er bandet tilbake med fullt trøkk. «Elsk meg» har all den kraft som var borte i «Vals i Moll». I refrenget høres de et øyeblikk ut som et norsk New Wave-band fra tidlig 80-tall, nesten så jeg hører Helge Gaarder et lite øyeblikk, men heldigvis bare et øyeblikk. «Elsk meg» er vel albumets mest forvirrende øyeblikk og en låt som spriker i alle retninger, men klarer merkelig nok å samle trådene. Så roes det ned igjen i «En Oase», men ikke helt ned. Det eksperimenteres litt med stemmebruk og av alle ting fikk jeg et øyeblikk en assosiasjon til Seigmen i starten av låta. Men i likhet med assosiasjonen til Gaarder, forsvinner den relativt fort. Jeg husker ikke så godt denne låta fra gamle dager. Kan være fordi det nærmer seg slutten av albumet, og muligens hadde vi allerede forlatt bygningen, på vei ut i lørdagskvelden. «En Oase» ender i en slags jam der Ompakara er nære jazz og litt calypso i det fjerne.

Siste oppgitte sang på skiva er «Ompakara», historien om Ompakara, rett og slett. Og denne låta husker jeg definitivt. Dette er låta der alle synger av full hals:

«Je ær ompekar, ompekar, ompekar. Vi er Ompakara, Ompakara, Ompakara.»

Hør «Ompakara» her:


Og sånn kunne plata slutta, men i likhet med siste låt på side 1, «Vi Har På Tur», er Ompakara rause nok til å inkludere enda en uannonsert låt. Denne gangen en instrumental kalt «Irsk Springer. Eneste grunn til at jeg vet hva den heter er at den var oppgitt på CD-utgivelsen som kom året etter. «Irsk Springer» er også en litt uferdig produksjon, men passer absolutt inn. Og så slutter skiva. Jeg har vært tilbake til tidlig 90-tall, og har ingen problemer med å forstå hvorfor denne skiva fikk en hedersplass i platesamlinga. Nå er vinylen igjen trygt plassert inn i hylla, og det blir ikke lenge til neste gang jeg spiller opp albumet, for dette tålte definitivt tidens tann. Ompakara kom som nevnt samtidig med Pixies «Bossanova» i en postsending til Radio Merkur, og det er absolutt ingen tvil om at i min bok står det for alltid 1-0 til Ompakara. Det hadde jeg aldri tippet den dagen platene ramlet ned i radioens postkasse i 1990.

Vi har på Tur var Ompakaras første plate, og siden har de så langt jeg vet, gitt ut to album til. Såpe tel Kvelds som kom i 1991, og Gangsterpolka fra 2008. De har også gitt ut en nyinnspilling av «Balladen om Morgan Kane» i 2009, sammen med opphavsmannen Benny Borg. Jeg kunne si mye fint om alle disse utgivelsene, men i denne posten handler det altså om debutplata, tross alt. En skive som fikk en stor plass i mitt hjerte i 1990, og som nå i 2015 burde relanseres i anledning 25-års jubileet til skiva.

Bandet skal forøvrig gjenforenes i sommer, med original besetning, i anledning trommeslager Stein E. Evensen som fyller 50 år. Og jeg kommer til å ta en prat med gutta om både denne skiva, om Ompakaras historie generelt og om sommerens konsert. Følg med her på bloggen så kommer det mer info om dette glimrende orkesteret.

Ompa En ekte Ompakar

LP 4: Ompakara - Vi Har På Tur (1990)
Musikk7.5
Tekster6.5
Produksjon7.4
7.1Total vurdering

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Èn kommentar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert