LP 4: The Long Ryders – Native Sons (1984)

The long Ryders cover

En gang i tiden, når jeg var en ung mann uten særlig verdensanskuelse, og ganske ensporet i min musikksmak, kom en ganske god venn på besøk. Han hadde gått et år på folkeskole, hadde fått rare venner, og ikke minst hadde han opptil flere ganger røkt hasj. Med seg hadde han en kompis som kom i cowboyboots, svarte jeans, var fra Oslo og som nesten ikke snakket med meg. Satt seg bare rett ned ved platesamlingen min, og kom med tydelige sukk etter hvert som han bladde igjennom skiver av Human League, ABC og Ultravox. Jeg hadde kastet han rett ut, hadde jeg bare vært litt tøffere, men jeg var langt fra tøff, og det skulle vise seg at det uansett hadde vært en utrolig dårlig avgjørelse. Jeg hadde flaks at jeg var en pingle. Husker jeg satt som på nåler når han endelig tok ut en skive fra samlingen.

– Jøss, den kom uventet, sa han og holdt opp Johnny Cash live-skive fra Folsom Prison. Når han videre så at jeg hadde mer Cash, og ikke minst to skiver med The Byrds var han plutselig mer vennlig og begynte til og med å snakke med meg.

Den kvelden ble jeg introdusert for en musikkverden jeg ikke ante noe om. Min nye venn, la oss kalle han Willy, sånn for moro skyld, hadde med noen kassetter med band som Rank and File, The Beat Farmers, Green on Red og ikke minst The Long Ryders. To uker senere hadde jeg solgt halvparten av 80-talls synth’en min på brukten, kjøpt meg boots, og var den stolte eier av opptil flere av de artistene han spilte den kvelden. Og jeg er ham evig takknemlig. Nesten alle de banda han spilte for meg den kvelden har blitt mine venner videre i livet, og de fleste har jeg også hatt gleden av å se live. Et av de orkestrene jeg dessverre aldri har sett på scenen er The Long Ryders. Det føles litt tungt, men jeg har alle platene de ga ut, og det er en ganske stor trøst.

The Long Ryders ble aldri allemannseie, og det er nok ikke så mange som husker bandet nå. Men det gjør altså i aller høyeste grad jeg, og den skiva jeg skal hente fra glemselens støv er Native Sons, en milepæl i min verden. Etter å ha hørt to låter den nevnte kvelden, var jeg allerede solgt. «Run Dusty Run» og «Final Wild Son» var en glimrende introduksjon.

Hør «Final Wild Sons» her:


Litt fakta for vi meske oss i. The Long Ryders er selvfølgelig fra USA, noe annet hadde nesten vært umulig. De ble dannet i Englenes by på tidlig 80-tall, oppkalt etter Walter Hills lille mesterverk The Long Riders, og Y’en valgte de fordi frontmannen Sid Griffin mente sånne stavefeil fungerte, gammel Slade-fan som han var. Bandet bestod foruten nevnte Griffin av Stephen McCarthy, Des Brewer og Greg Sowders. Bandet var tydelig inspirert av gamle helter som Gram Parsons, Buffalo Springfield og The Byrds, men hadde også bakgrunn i en rekke obskure punkband, og den blandingen var jo slett ikke uvanlig blant en rekke band på denne tida. The Long Ryders fikk snekret sammen en EP i 1983 kalt 10-5-60, som fikk strålende kritikk i blant annet The Rolling Stone. De fikk mye spillejobber i etterkant av de gode anmeldelsene, og året etter var de altså klare med sin første langspiller.

LongRyders-Feb1985_2x3_300dpi

Native Sons er en av mine største plateskatter, en skive som har vært med meg i 30 år, og som fortsatt ikke har en ripe, enda jeg må ha spilt den minst 500 ganger. Hemmeligheten har vel vært at jeg tok den opp på kassett så fort den kom i mitt eie, og dermed havnet aldri LP’en på fest, heldigvis. For dette er en plate laget for nettopp fest.

Det åpner med nevnte «Final Wild Son», kupønken sparkes i gang. Sid Griffin synger med autoritet, gutta skramler i bakgrunn, det er fult party både i musikk og tekst. Jeg har nevnt at de var influert av folk som Gram Parsons, men allerede i låt nummer to på skiva, hører man at disse gutta har hørt mye på britisk musikk fra 60-tallet. I «Still Get By» hører man lyden av både Stones, Kinks og The Animals. Og det er knalltøft.

«Ivory Tower» holder fortsatt på 60-talls følelsen samtidig som dette kan minne om deres samtidige kolleger R.E.M. Men mest av alt minner det vel om The Byrds, og det kan ha sin naturlige forklaring. Legendariske Gene Clark fra nettopp The Byrds stakk innom og bidro med vokal i refrenget. Se, det må ha vært en opplevelse for The Long Ryders så tidlig i karrieren. Det er rett og slett en tvers igjennom vakker pop-låt.

Hør «Ivory Tower» her:


Men det er cowboyene The Long Ryders jeg først falt for, og «Run Dusty Run» er en av grunnene til at jeg fortsatt er trist over at jeg aldri fikk sett disse gutta live. Jeg har sett dem live i opptak, og denne låta er en av de store favorittene. Og den første låta jeg tross alt hørte med The Long Ryders. Dette er en sang som man umulig kan bli deppa av å høre. En tvers gjennom gladlåt med et helvetes trykk og et allsang-refreng som kan få gamlemor til å synge og danse med.

Hør «Run Dusty Run» her:


«(Sweet) Mental Revenge» er også godt forplantet i country’en. Med slidegitar, twang og et helt knall gitarriff. Og ikke minst en spilleglede som du ikke unngår å bli smittet av. «Fair Game» er en av albumets roligere låter. Banjoen er hentet frem. Gutta sitter i hengekøya på trammen foran en gammel westernkåk. I alle fall har jeg alltid tenkt at det må ha vært der den ble spilt inn.

Så er det igjen rock’n’roll og country i skjønn forening i «Tell it to the Judge on Sunday». Sid Griffin har mye til felles stemmemessig med kollega Jason Ringenberg i Jason & the Scorchers. Sid og Jason er også gamle venner så det er mulig de har inspirert hverandre gjennom årene. Det er blandingen av en ganske punka stemme med twang og et orkester som spiller country, bare ikke sånn man gjorde i Nashville på den tiden, som gjør at dette var ganske nyskapende, og som på mange måter satt standard for mange band som kom i kjølevannet.

Hør «Tell It To The Judge On Sunday» her:


«Wreck of the 809» er igjen tilbake i 60-tallet. Litt garage-feeling på låta og det kler gutta godt. Og tekstmessig er dette en liten perle. En tragedie utspiller seg på 809. Det er bilvrak, brå død og en sjelsettende opplevelse for en ung Griffin som mistet sin onkel i en lignende ulykke han her beskriver. Men han har altså valgt å legge en så følelsesmessig tekst inn i et ganske rocka komp. Og det fungerer.

long-ryders-2

The Long Ryders må ha hatt det veldig gøy i studio når de spilte inn Native Sons. Jeg har nevnt spillegleden som er umulig å ikke bli påvirket av. Og så må det ha vært utrolig bra for bandets selvtillit at de var klare med så mye bra materialet. «Too Close to the Light» viser at The Long Ryders tross alt er et band fra 80-tallet og ikke etterlevninger fra 60-tallet. Lydbildet er preget av at den litt psykedeliske Paisley Underground-bølgen som var en av de viktigste musikalske retningene i 1984, med band som The Dream Syndicate, Green on Red og Rain Parade som eksponenter. The Long Ryders hørte også hjemme her, og kanskje mer enn noen gang i «Too Close to the Light» som er en drømmende liten syretripp.

At The Long Ryders også har mye humor i sine låter er «Never Got to Meet Mom» et godt eksempel på. Her spilles banjoen på høygir og Sid Griffin klager over at han aldri kommer så langt med damene at han får møte deres mor. «For all of my troubles I never get to meet the mom». Siste sang ut på dette knallsterke albumet er «I Had a Dream». Nok et bevis for at The Long Ryders så absolutt var inspirert av Paisley Underground-bølgen. Låta og hele plata avsluttes av en skranglete psykedelisk gitarsolo, og gitarist Stephen McCarthy sier til slut tydelig fornøyd, «That was tight».

long-ryders1

Det må være minst et halvt år siden jeg sist hørte denne skiva, og for meg er det alt for lang tid. Nå har jeg hatt den med meg i tredve år, og jeg har ikke et vondt ord å si om albumet. Jeg tror til og med jeg våger påstanden om at den neste står seg bedre nå enn da den kom i 1984. The Long Ryders fortsatte utover 80-tallet med utmerket album som State Of Our Union og Two-Fisted Tales. Virkelig flotte plater som også anbefales. Men så bra som de var på Native Sons ble de aldri igjen. Og det skulle vel kanskje godt gjøres. Finner du denne plata, så kjøp den, noe annet ville nærmest være skandaløst, ja om du ikke er mest glad i black metal eller danseband, selvfølgelig. Men da er du egentlig på feil nettside, spør du meg.

P.S. Native Sons er jo best på vinyl, men den finnes i en De-Luxe CD-utgave der også den strålende EP’en «10-5-60» er inkludert. Så er du fortsatt en CD-mann så er den å anbefale.

 

LP 4: The Long Ryders - Native Sons (1984)
Musikk9
Tekster7.1
Produksjon7.8
8Total vurdering

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert