FFS – FFS (Franz Ferdinand & Sparks)

?????????????

I 1978 gikk jeg i 7.klasse, første året på ungdomsskolen, og i musikktimen skulle læreren være kul, han lot oss få ta med hver vår plate som skulle spilles for hele klassen og så skulle vi diskutere musikken etterpå. Det ble mye Smokie, Boney M. og Abba, litt Beatles og Bee Gees, og så var det plata jeg tok med. Jeg hadde i sommerferien kjøpt en singel på billigsalg. Fem kroner husker jeg den kostet, kom ut i 1974, var allerede fire år gammel, men ble min store favoritt den sommeren. Den singelen tok jeg med meg til timen. Men når læreren spilte den opp for klassen så alle ut som et spørsmålstegn. Låta kom snikende inn i høyttalerne, en smågal stemme brøt gjennom og så, et pistolskudd, etterfulgt av samme frenetisk stemme som sang høyere og høyere opp i oktavene, men ikke slik falsett man var vant med fra type Bee Gees, nei, dette var en mann som sang som om han vært øyeblikk var i ferd med å miste vettet. Låta het «This Town Ain’t Big Enough for Both of Us», bandet het Sparks, og jeg ble raskt pekt ut som klassens særing.

Singelen var mitt første møte med Sparks og innledet en lang periode med forelskelse, fascinasjon og av og til frustrasjon. Sparks er et vanskelig band å elske uforbeholdent. De har ofte levert ganske ujevne skiver, men når de skinner, dæven som de skinner. I mars i år leste jeg at Sparks snart var ute med ny skive, men denne gangen ikke alene, men sammen med noen andre helter, skotske Franz Ferdinand, et av de orkestrene jeg var mest glad i fra tidlig 2000-tall. Jeg har lenge hørt rykter om et slikt samarbeid, men å se det lansert på offisielle bandsider, gjorde meg nesten svimmel. For en idé, og for en plate det der kan bli, tenkte jeg.

For en måned siden gjorde begge band en opptreden sammen hos Later… with Jools Holland på BBC, der de spiller en medley av nettopp Sparks «This Town ain’t Big Enough for Both of Us» og Franz Ferdinands store hit «Take Me Out». Ting var i ferd med å skje!

Og nå er den her, FFS kaller de både prosjektet og skiva, og består av 12 låter. Jeg har latt skiva gå på full rotasjon i over en uke, hatt den med meg på de rareste steder, og levd og pustet plata en god stund. Og det er bare å konstatere, dette er bedre enn noe av det respektive band har levert hver for seg på lang, lang tid. Det er rett og slett sensasjonelt bra til tider. Franz Ferdinand og Sparks er to band av samme kaliber, to originale pop-band, fra hvert sitt ti-år, og som nå smelter sammen til en hybrid skapt i himmelen.

Det deles broderlig på låtmaterialet og vokal mellom Ron Mael og Alex Kapranos. Og selvfølgelig gjør de ting sammen også. Begge band har alltid hatt noe hektisk, frenetsik ved seg, og opplagt nok gjenspeiler det seg i musikken de gjør sammen. I april fikk vi første forsmak i form av «Johnny Delusional». Som også åpner albumet. En herlig, nesten musikal-aktig åpning, som bretter seg ut i et refreng som sitter som støpt. Ron og Alex bytter på å synge, sangen bygger seg opp, og jeg har siden april tenkt at blir bare plata halvparten så bra som denne singelen, så snakker vi. Både «Piss Off» og «Collaborations Don’t Work» har også vært ute en stund, og har ikke gjort forventningene noe mindre. Og nå kan jeg slå fast at åpningslåta og forsmaken på albumet ikke engang er blant albumets aller beste låter. Med andre ord, gutta innfrir.

FFS klarer det kunststykke å beholde særpreget til begge band, ingen av bandene mister seg selv her, men vokser inn i hverandre til en enhet som funkler enda flottere sammen. La meg nevne i fleng poplåter som alle har potensiale til å bli kalt klassikere. «Little Guy from the Suburbs», «The Power Couple» og «Police Encounters».

Det er et annet band som spøker litt i bakgrunnen på dette aldeles helt knalle albumet. 10CC, 70-tallets kanskje fineste pop-orkester på sitt beste, har alltid hatt likheter med Sparks, og sammen med Franz Ferdinand er det som FFS nesten blir en slags 2015-versjon av 10CC. Måten de leker seg med arrangementer, tekstene, de plutselige skiftene, låtene som springer ut i alle retninger, produksjonen. Det er noe veldig 10CC over dette, 10CC fra den gang de var et svært så originalt pop-orkester (frem til 1976).

Hør «The Power Couple» her:


Er du glad i  popmusikk som tør å være leken, som har smarte melodilinjer, smågale arrangementer, og tekster som stort sett er ganske absurde, vel, da må du få tak i denne skiva rimelig fort, for da kommer du til å elske FFS. Og kjenner du ikke til Sparks eller Franz Ferdinand fra før, så gjør egentlig ikke det noen ting, for dette er ikke Franz Ferdinand og Sparks, det er FFS, det er blandings nesten slik vi blandet Solo og Cola i gamle dager (men med et litt bedre resultat!). Det blir noe annet, noe veldig bra. Det eneste jeg nå er litt redd for er at dette blir eneste skiva de gir ut.

FFS - FFS (Franz Ferdinand & Sparks)
Musikk8.2
Tekster7.7
Produksjon9
8.3Total vurdering

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert