Leftfield – Alternative Light Source

Leftfield cover

Jeg har akkurat snudd den ene av to vinylskiver, og hører nå på side to av den nye skiva til Leftfield. Det er faktisk litt uvirkelig. Leftfield på vinyl og til og med som dobbel-LP. «Head and Shoulders» dundrer ut av høyttalerne og det lyder fett, fett, fett. Dette er bandet som tok meg inn i en helt ny verden av musikk tilbake i 1995. Leftism fikk jeg i bursdagsgave på min 18-års dag av min fetter som kunne alt om de kule nye sjangerne og som svært entusiastisk proklamerte at Leftfield var de som hadde det feteste bass-groovet. Og når vi spilte opp Cd’en og spesielt «Inspection (Check One)», ble jeg mer eller mindre hypnotisert. Jeg fikk en musikkopplevelse som sitter der den dag i dag. Jeg husker jeg danset rundt, mer eller mindre ukontrollert, uten noen form for kunstig stimuli innabords. Slikt hadde jeg aldri gjort før, og sånt hadde jeg aldri hørt før. Leftfield ble mine helter, og Leftism ble min Sgt. Pepper på 90-tallet.

Leftism-Limited-Edition-CD1-cover

Leftfield brukte fire år på neste album Rythm and Stealth og jeg var ikke lenger en ekstatisk 18-åring. Jeg var blitt en blasert 22-åring som mente at Leftfield hadde utspilt sin rolle, og jeg likte ikke det nye albumet noe særlig. Den skiva har jeg siden knappest spilt, det er noe litt dvaskt med Leftfield anno 1999. men derimot 1995-utgaven, gud bedre, Leftism har vært med meg hele veien, og har blitt en av de store klassikerne i min platesamling. Og den holder som bare det, den dag i dag.

For noen måneder siden hørte jeg rykter om at Leftfield snart var på gang med en ny utgivelse, 16 år etter den litt bleke Rythm and Stealth. Paul Daley har for lengst forlatt prosjektet, og i 2015 er det bare Neil Barnes som styrer Leftfield-skurta. Merkelig nok går det helt bra. Jeg godtar premissene, og konkluderer med at Alternative Light Source er en ekte Leftfield-utgivelse. Etter å ha levd med skiva på full rotasjon i noen dager, er det også ganske så fantastisk å slå fast at Leftfield er tilbake med full styrke etter 16 år i utlendighet. Jeg var stygt redd for at dette kunne bli en gammelmanns-versjon av et av mine favorittband, og slikt vil man jo ikke ha. Men Neil Barnes har fulgt med i timen, han høres ikke ut som en etterlevning fra forrige tusenår. Leftfield høres ut som Leftfield, men samtidig høres det vitalt, friskt og utrolig fett ut. Og pokker for en lettelse og glede det har vært å konstatere.

Det åpner med «Bad radio» som valser inn som en dampveivals, tung, mørk, mystisk. Med på vokal har Barnes fått med seg Tunde Adebimpe fra legendariske TV on the Radio. Og han passer perfekt inn med sin sløye, lett desillusjonerte stemme. Jeg tenker litt på Massive Attack på sitt tøffeste, men først og fremst lyder det Leftfield. For en låt og for et comeback.

Hør «Bad Radio» her:


Neil Barnes har fått med seg flere gjester på albumet, og ved siden av det svært vellykkede samarbeide med Adebimpe, så er låtene han gjør med Channy Leaneagh fra det amerikanske synthorkestret Poliça, noe utenom det vanlige. «Bilocation» og «Little Fish» fungerer så langt over hva jeg hadde forventet, at det kiler i magen og dunker fort i brystet. Channys stemme er som skapt for musikken til Neil Barnes og «Bilocation» må være kanskje årets beste låt så langt. En herlig, drivende synthlåt som blipper og blopper, over, rundt og bak den kalkulerte og vakre stemmen til Leaneagh. For et samarbeid de to har fått til her.

Hør «Bilocation» her:


De filmatiske instrumentalen der Barnes opererer stort sett alene, er som skapt for reiser. Har spilt opp noen av låtene på relativt uansvarlig høyt nivå på en langtur til Stockholm for noen dager siden, og jeg er fortsatt rimelig sikker på at under «Storms End» kjørte jeg ikke lenger bil. Jeg og min gamle Opel fløy lavt over de Värmlandske skoger, og hvordan jeg klarte å lande, se det har jeg egentlig ingen idé om. Jeg husker bare en enorm frihetsfølelse.

Hør «Storms End» her:


Jeg og Leftfield har igjen blitt en enhet. Jeg puster og lever med den nye skiva på samme måte som jeg gjorde når Leftism ble min skive i 1995. Jeg savner merkelig nok ikke fraværet av Paul Daley. Neil Barnes klarer å skape Leftfield-soundet alene og Alternative Light Source er ti ganger bedre enn deres forrige skive fra 1999. Den er faktisk nesten der oppe sammen med Leftism. Men jeg må ha noen uker og måneder sammen med den nye skiva før jeg våger meg på å påstå at den er like bra. Men akkurat nå er det ikke viktig å sette dem opp mot hverandre. Jeg kan konstatere at Leftfield faktisk er tilbake 16 år etter siste ordentlige studioutgivelse, og det er et mirakel av en plate. Og for første gang har jeg Leftfield på vinyl. Hvor fett er ikke det?

Leftfields Hjemmeside

 

leftfield 3

Leftfield - Alternative Light Source
Musikk9
Beats & Grooves8.6
Produksjon8.5
8.7Total vurdering

Om forfatter

En fyr, 38, som Jobber som DJ kombinert med IT-jobb. Skriver mest om musikk som Electronica, Retrosynth, Indie og alle de rare obskure platene som ingen vet helt hva handler om. Jeg skriver også om litteratur, sport og det som måtte passe inn med med dagsformen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert