På 70-tallet hadde ukebladet Det Nye en fast ukentlig spalte som het Samleserien. Her ble det ofte presenterte en artist, filmstjerne eller TV-kjendis over to sider, der den ene siden var et bilde man kunne rive ut og henge på veggen. Ofte var det internasjonale stjerner som David Bowie, Slade, Suzi Quatro og Marc Bolan, men i begynnelsen av1976 presenterte bladet et norsk rockeband på nippet til å slå igjennom internasjonalt.

(Klikk på bildet/artikkel for å lese intervjuet i stort format)

Popol Ace intervju
I 1976 var det ikke akkurat flust med norske band og artister som spilte rock. De fleste kan man i ettertid plassere i danseband-sjangeren, med litt velvilje, kanskje som pop-grupper og cover-band. Soloartistene satset stort sett på å gjøre sine versjoner av kjente utenlandske artister. Det fantes også et stort visemiljø, eller kanskje singer/songwriters som man muligens kunne kalt dem i dag. Men altså, band som spilte rock, de kunne man telle på en hånd. Aunt Mary og Saft var allerede oppløst og Prudence var i ferd med å gi seg. Men det var en norsk gruppe som ikke hadde gitt opp, og som satset på internasjonal suksess. Bandet som tidligere het Arman Sumpe d.e., også etterhvert kjent som Popol Vuh, og etterhvert lansert som Popol Ace på grunn av en navnstird med et tysk prog-band, var i ferd med å gi ut «Stolen from Tine».

Popol Ace ut av dvalen

LINK til Norsk MGP-finale 1976 hvor Popol Ace var kveldens husband

At de spilte inn deler av albumet i det franske platestudioet Honky Chateau, der Elton John bare to år tidligere holdt hus for å spille inn legendariske «Goodbye Yellow Brick Road», gjorde ikke forventningene mindre. Media begynte å skrive om et band på vei mot internasjonalt gjennombrudd, og en stund var det seriøse forhandlinger om lansering i Storbritannia, USA, Tyskland, Frankrike og Japan. Men et sted på veien brøt forhandlingene sammen. Den internasjonale delen av av plateselskapet Polydor satset på et annet band, og Popol Ace ble aldri kjent utenfor landets grenser. De hadde en liten fanskare i Frankrike, men det ble med det.

Popol Ace 2
I 1976 sa Jahn Teigen takk for seg og gikk til en vellykket solokarriere, og når resten av bandet ga ut albumet «Curly Sounds» i 1978, var det ikke mange som brydde seg, ikke en gang hjemme i Norge. Men en liten stund i 1975 var Popol Ace Norges store musikkeksport, og nesten verdensstjerner en kort periode. Og tross alt, selv om konkurransen ikke var påfallende hard, de var Norges beste og tøffeste rockeband. Jeg husker jeg ble veldig imponert over albumet «Stolen from Time», og kanskje like mye imponert over coveret som ikke lignet på andre norske utgivelser i det hele tatt. Det så gjennomført tøft og proft ut.

Popol Ace - Stolen From Time - Front

Popol Ace spilte også inn i begynnelsen av 1975 det som ble Norges første musikkvideo. «Queen of all Queens» ble filmet av Team Film, selskapet bak blant annet Olsenbanden-filmene.

Her følger et intervju med Popol Ace fra A-Magasinet Mars 1976:

Popol Ace a-magasinet 1976 1 Popol Ace a-magasinet 1976 2

En liten stund, midt på 70-tallet var altså Popol Ace Norges rockehåp, og det er fortsatt stas å spille «Stolen in Time» som jeg syntes tåler tidens tann. Jeg har samlet en rekke filmopptak av bandet, det meste fra NRK. Popol Ace fikk hele 40 minutter av sendetiden i April 1976. Et klipp er hentet fra Flimra, ungdomsprogrammet til NRK på 70-tallet, og et klipp er andre del av Team Films samarbeid med bandet i 1975. Opptakene viser et band som lå milevis foran de fleste andre orkestre fra Norge fra samme tid. Og det er da noe å slå i bordet med det, spør du meg.

I can see Tears (Studio 2)

Suicide (Flimra)

Suicide (Studio 2)

Today another day (Studio 2)

Sweet Tune (Studio 2)

Music Box (Team Film)

 

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert