Det er ikke lett å være stor fan av Dr. Hook i Norge. Når jeg prøver å si at jeg først og fremst liker perioden fra 1971 til 1975, da Shel Silverstein skrev de aller fleste låtene, og de også kalte seg The Medicine Show, er det fortsatt ikke så mange som henger med. Men da kan jeg bli litt irritert, gi folk et megetsigende blikk og si: – Du vet vel kanskje ikke en gang hvem Shel Silverstein er, du? Og da får jeg av og til litt overtak. Men det er altså stort sett ikke så lett og gå rundt i verden å hevde at Dr. Hook en gang i tiden var et av verdens beste band. Men pokker heller, jeg elsker virkelig dette bandet dypt og inderlig.

Dr. Hook ble verdensberømt i Norge først sommeren 1976. OK, så hadde de hatt en hit her hjemme med «Sylvia’s Mother» allerede i 1972, men det var ingen som skrev Dr. Hook på ranselen sin den gangen. I 1976 derimot, sammen med Smokie og Kiss, Boney M. og Abba, da skrev mange Dr. Hook på skolesekken med stor tykk tusj. Men da var det allerede slutt for Dr. Hook and The Medicine Show. De hadde forkortet navnet til bare Dr. Hook, og ble et helt annet band. De hadde mer eller mindre avsluttet samarbeidet med låtskriver Shel Silverstein, og mot slutten av 70-tallet, deres kommersielt beste periode, ble de bare mer og mer et forferdelig kjedelig pop og etter hvert også, gud hjelpe meg, disco-orkester. Jeg har alltid påstått at det var kokainen som spiste opp bandet, men dette kan jeg ikke bevise, så det vil alltid fobli en påstand. I denne artikkelen vil jeg ikke si noe særlig mer om Dr. Hook etter 1976, så derfor oppsummerer jeg fort at de fikk stor suksess både her hjemme, i Europa generelt og litt i hjemlandet USA, med sanger som «A Litte Bit More», «Only Sixteen», «Walk Right In», «Sharing The Night Together», «When you’re in Love in with a Beautiful Woman» og (grøss og gru) «Sexy Eyes».

Jeg later altså fra nå av som Dr. Hook and The Medicine Show ble oppløst i 1975 (noe de på en måte også ble, siden de kuttet ut siste del av navnet). Det hadde i mine øyne vært så forbannet mye bedre, og jeg ville aldri fått rare blikk fra alle musikknerder og folk som tror de har greie på alt mulig. Da ville Dr. Hook hatt en helt annen posisjon og aldri havnet på lista over Norgesvenner og harryband, sammen med Smokie og Boney M og dets like. La oss nå gå tilbake til den spede begynnelse.

dr hook the chocolate paper Georges20write20ups200061

Dr. Hook sin historie begynner i Sør-Statene 1967. På våren starter Ray Sawyer, Billy Francis, George Cummings og Popeye Phillips et band kalt The Chocolate Papers i Alabama. De turnerer mye, sliter hardt, men blir aldri noe annet enn et orkester på veien. Ingen innspillinger finnes med denne konstellasjonen, så vidt jeg vet. Bandet blir oppløst sommeren 1968. George Cummings drar hjem til sine foreldre i Union City, New Jersey, jobber først noen måneder på en bilfabrikk, og etter noen våte kvelder sammen med en langhåret arbeidskollega, Dennis Locorriere, som påstår han er verdens beste vokalist, blir Cummings overbevist, og ringer sin gamle bandkollega, Ray Sawyer. Ray sier ja til å starte opp et nytt band, tar med seg Billy Francis og Popeye Phillips, og ankommer Union City etter bare noen dager. George Cummings har allerede ordnet første spillejobb på en lokal klubb, men eieren vil ha et navn han kan skrive på plakaten. Cummings setter seg ned, og skriver raskt Dr. Hook and The Medicine Show på en serviett og legger til i parentes (straight from the South, serving up soul music). Cummings har senere i Rolling Stones Magazine fortalt at navnet delvis var inspirert av lappen som Ray Sawyer bar over høyre øyet, etter en alvorlig bilulykke i 1967, og ikke minst alles relativt store forkjærlighet for marihuana.

dr hook Ray_ZigZag

Året er 1969, de begynner å spille rundt om i New Jersey, spiller på stort sett på mørke barer og jobber nesten alle også i perioder på bilfabrikken, og begynner sakte å jobbe opp et rykte som et bra liveband. Trommisen Popeye Phillips får jobb som studio-musiker for The Flying Burrito Brothers og forsvinner. Inn kommer en god venn av Dennis Locorriere, Jay David, som skal vise seg å ha en viktig funksjon for retningen bandet skal ta. Det blir flere og flere spillejobber, alle gutta bestemmer seg for å satse for fullt, dropper bilfabrikken og spiller sommeren 1969 inn en demo bestående av to låter, «Bunky and Lucille» og «Last Morning». Sistnevnte låt er skrevet av Shel Silverstein, som denne sommeren har stor suksess med en annen av sine låter, «A Boy Named Sue» som hjelper Johnny Cash til et stort comeback. Den nye trommisen Jay David hadde hørt en demo av «The Last Morning» mens han jobbet som studiomusiker i New York, og får bandet med på å spille den inn. Dette skulle få store konsekvenser for bandets karriere. Tilfeldigheter gjør at en musikkprodusent ved navn Ron Haffkine kommer over demo’en mens han jobber med filmusikk til en ny Hollywood-produksjon med Dustin Hoffman i hovedrollen. Haffkine er gammel venn av Silverstein som han allerede har leid inn som komponist til filmen. Shel Silverstein hører på bandets versjon av sin låt, liker det svært godt, og en sommerdag i 1970 får George Cummings, som fortsatt regnes som frontmannen i bandet, en telefon fra Ron Haffkine, som vil fly bandet over til California.

Bunky and Lucille (Lydklipp fra filmen)

The Last Mornin’ (Filmversjonen 1970)

dr hook Who-Is-Harry-Kellerman-and-Why-Is-He-Saying-Those-Terrible-Things-About-Me-1971(klikk på bildet for stor versjon)

Begge låter blir brukt i filmen Who is Harry Kellerman and why is he saying these terrible things about me?, og i «Bunky and Lucille» er bandet også med i selve filmen, på en konsertscene sammen med Shel Silverstein og etter hvert Dustin Hoffman. Gutta var strålende fornøyd, og Ron Haffkine ordner også en rekke spillejobber i California for bandet, mens de venter på den store filmpremieren. Filmen kommer ut i februar 1971, men blir ingen suksess. I løpet av den tiden de har vært i California, har de blitt nære venner med låtskriver Shel Silverstein, som tilbyr seg å skrive noen låter for bandet, og i mars 1971 drar bandet til en tom ranch som familie av Silverstein eier i Gales Ferry, Conneticut, blir der i hele 8 måneder, spiller og øver inn det nye låtmaterialet hver dag, og tar en del spillejobber på lokale barer i Conneticut både for å overleve og få sjekket ut de nye låtene på publikum. Spesielt «Makin’ it Natural» og «Judy» slår godt an. De opptrer på lokale radiostasjoner og er også med på et TV-show i Hartford der de for første gang spiller «Sylvia’s Mother» for et publikum. Produsent Ron Haffkine drar til Gales Ferry i september, møter gutta en fuktig kveld de spiller på den lokale baren, og tilbyr seg å bli bandets manager og produsent, noe de raskt sier ja til. Haffkine bruker sine kontakter, og tar kontakt med Clive Davis i Columbia Records.

Judy (fra Doctor Hook 1971)


Clive Davis har sett filmen der bandet opptrer, inviterer dem til New York, og i en uforglemmelig audition inne på hans kontor, fremfører Dr. Hook and The Medicine Show «Makin’ it Natural», og det hele starter med at trommisen Jay David tar søpplebøtta som står under kontorpulten til Davis, snur den, setter den opp på den massive kontorpulten og slår i vei på bunnen, mens Ray Sawyer og Dennis Loccoriere synger og danser hemningsløst rundt i rommet. Davis har sin biografi senere uttalt at dette var den drøyeste audition han noen sinne opplevde, og bestemte seg øyeblikkelig for å signe bandet der og da. Hadde de kommet inn og gjort som band flest gjorde, spit litt nervøst og famlende, hadde alle gutta fortsatt jobbet på fabrikk, har trommeslager Jay David uttalt om denne uforglemmelige forestillingen inne på kontoret til mektige Clive Davis.

dr hook Jay_RS131

De går i CBS studio i San Francisco og spiller inn det meste av albumet i løpet av en uke tidlig i november 1971. Shel Silverstein skriver alle låtene med unntak av en. I slutten av november spiller bandet inn de siste låtene til albumet i CBS studio i New York. George Cummings vil helst ha den lett dop-relaterte «Makin’ it Natural» som den første viktige singelen, og resten av bandet er enig. Men produsent og manager Ron Haffkine klarer å overbevise gutta at balladen «Sylvia’s Mother» er låta som burde bli singel, og «Makin’ it Natural» blir isteden b-side. At det var et svært klokt valg, viser ettertiden. «Sylvia’s Mother» blir gitt ut Januar 1972 og breaker Dr. Hook and The Medicine Show i hele USA. Den når en femte plass på Billboards singelliste og blir en stor suksess også i Europa og Australia, hvor den når toppen og blir der i 8 uker. I Norge går den inn på Topp Ti-lista i september 1972 og når en femteplass, akkurat som i USA. I løpet av et drøyt halvt år har singelen solgt nesten 2 millioner eksemplarer rundt om i verden.

Makin’ it Natural (fra Doctor Hook 1971)


dr hook sylvias mother

Sylvia’s Mother (fra Doctor Hook 1971)


Albumet Doctor Hook selger ikke like godt, men på grunn av singelsuksessen, passerer også albumet over en halv million i løpet av 1972, og gutta er plutselig store stjerner. Det blir slutt på spillejobber på brune barer. De turnerer USA, Europa og Australia, sommeren og høsten 1972, og er med i TV-show og fyller store konsertlokaler. Inn i bandet kommer også to nye medlemmer, gitarist Rik Elswitt og bassist Jance Garfat, som begge hadde vært med til Europa som ekstra musikere, og blir etter litt diskusjon offisielle medlemmer av bandet.

I november har Silverstein en ny knippe låter klare, gutta går rett fra turne til studio og spiller inn Sloopy Seconds, et album som av visse kritikere i blir kalt alt fra «en haug med grisesanger av overkåte skjeggaper» (oversatt på frihånd fra amerikanske Washington Post), til «På et album der hippiedrømmen har gått fullstendig galt, kommer Medisin-showet med alt fra uhyrlige tekster om nekrofile og sadister, til vakre sanger om uteliggere, og ikke minst en genial låt om kjendisstatus, og livet i skyggen av stjernene. Dette er en fantastisk plate fra start til slutt» (fra britiske Zig-Zag).

dr hook sloopy seconds

Sloopy Seconds er av mange musikk-kritikere og fans holdt for å være Dr. Hooks beste plate. Det hele åpner med «Freakers Ball» som underbygger bandets image som en hemningsløs gjeng dopa hippier som var mer enn vanlig opptatt av rus, sex og tabuer. Låta var en svært typisk Silverstein-komposisjon, når han var i det rølpete humøret, og en låt som gutta i bandet alltid elsket å gjøre live.

Freakers Ball (fra Sloopy Seconds 1972)


Men albumet inneholdt også vakre «Carry me, Carrie» forøvrig en av bandets fineste øyeblikk i mine ører, egentlig spilt inn til det første albumet, som også ble valgt som albumets første singel. Den var ute mens bandet fortsatt var på turne i Europa, og forsvant ut av listene lenge før de rakk tilbake til Statene for å promotere den.

dr-hook-and-the-medicine-show-carry-me-carrie-cbs-3

Carry me, Carrie (fra Sloopy Seconds 1972)


Det var singel nummer to fra albumet som skal løfte Dr. Hook and The Medicine Show til nye høyder. «The Cover of The Rolling Stone» er en sarkastisk, smart og veldig morsom låt om å være i skyggen av alle de store stjernene. Og i etterkant av singelsuksessen havner da også bandet til slutt ironisk nok på forsiden av musikkmagasinet Rolling Stone.

dr hook cover of

The Cover of The Rolling Stone (fra Sloopy Seconds 1972)


Innad i bandet er det i ferd med å bli konflikter, spesielt er det Goerge Cummings som er misfornøyd med at Ray Sawyer og Dennis Loccoriere hele tiden får oppmerksomheten, uttaler seg til pressen, og ikke minst er han den eneste som ikke ville ha med de nye folka, Elwitt og Garfat. Cummings føler også at Silverstein og Haffkine har for mye å si for den musikalske retningen, og mener han tross alt er den som startet bandet, og burde ha mer å si. Ray Sawyer, som av mange blir oppfattet som å være selveste Dr. Hook, mye på grunn av øyelappen, ender i klammeri med Cummings etter en konsert i Boston høsten 1972, og George Cummings vil ut av bandet. Jay David klarer å roe ned Cummings, som etter to uker med tenkepause, fortsetter.

Noe av det som kjennetegner bandet på denne tiden er at de har det veldig festlig på konsertene, og de interne konfliktene skinner ikke igjennom når de spiller live. Det harde livet som stjerner tar allikevel på, og i februar 1973 blir Dennis Loccoriere og Billy Francis arrestert av lokalt politi på en konsert i Houston, etter at de avslutter siste låt «Cover of The Rolling Stone» med å kle seg nakne og danse rundt på scenen. De blir hentet ut på kausjon morgen etter av Ron Haffkine, og får beskjed om at de er uønsket i Houston på ubestemt tid. Dette skaper store avisartikler i både USA og Europa, og bandets rykte som rockens nye villbasser blir forsterket. Ray Sawyer blir bare dager senere tatt med 8 gram mariuhana på et nachspiel etter en konsert i Dallas, sitter to dager i arrest, og slipper unna med en bot på 1000 dollar, og er uønsket i Texas for all fremtid. Dr. Hook and The Medicine Show spilte aldri i Texas igjen, men som Dr. Hook kom de tilbake til Texas i 1978, men da hadde de klippet håret, sluttet med marihuana, og fremstod som en gjeng voksne streitinger som kun brukte kokain, men det er altså fortsatt bare min påstand.

dr hook bikes

I mars 1973 tar bandet sin første ordentlig pause på tre år, og går først i studio i juni for å spille inn en ny plate. Belly Up kommer ut i November, nok en gang med en knippe av Shel Silversteins sanger, men nå skriver bandet halvparten av materialet selv. Mye på grunn av den tidligere konflikten med gitarist og grunnlegger Cummings velger bandet nå å bli mer selvstendige og stole på sine egne komposisjoner. Men det blir en stor fiasko salgsmessig og generer ingen nye hits. Plata forsvinner ut av listene omtrent i det samme den kommer ut, selger litt bedre i Europa, og selv om man i ettertid kan si at albumet har klassikere som «Acapulco Goldie», «Roland the Roadie…» og «You ain’t got the Right», ble plata også regnet som en fiasko kvalitetsmessig av de fleste kritikere når den kom. Nevnes må for øvrig en veldig kul ting med dene utgivelsen. Frontcoveret til Belly Up! Er fotografert av lendariske Jim Marshall, mannen som blant annet står bak bilde av Johnny Cash som viser fingeren, og et ikonisk portrett av Janis joplin, tatt dager før hun dør. Han har fotografert Dr. Hook and The Medicine show inne på en bar, der alle står, eller rettere sagt henger over bardisken, og er eneste gang Shel Silverstein er avfotografert på et platecover med bandet. Han er å se, så vidt, gjemt under en jakke helt til høyre i utbrettscoveret. Et aldeles fantastisk cover!

shel dr hook belly

(klikk på bildet for stor versjon)

Roland the Roadie and Gertrup the Groupie (fra Belly Up! 1973)

Acapulco Goldie (fra Belly Up! 1973)

Gutta tunerer igjen både USA og Europa i ettrekant av Belly Up!, men på grunn av interne stridigheter og etterhvert halvfylte konsertlokaler, bestemmer gutta seg for å gå i studio allerede i februar 1974, tre måneder før den opprinnelige planen. De spiller inn albumet Fried Face i løpet av to hektiske uker, leverer mastertapen til Colombia Records, får ut singelen «Cops and Robbers» som flopper totalt, og Colombia gir beskjed om at albumet ikke holder mål, og at de ikke vil gi det ut.

dr_hook-cops_and_robbers_as_b_dr_hook_and_the_medicine_show_Cops and Robbers (Singelutgivelse 1974 – opprinnelig ment å være med på uutgitte Fried Face 1974)

Kranglingen både internt og eksternt eskalerer. Dr. Hook and The Medicine Show har ikke lener penger til å dra på en lengre turné, og i november 1974, mens de spiller, ironisk nok, på en brun bar i New Jersey, omtrent der de hadde startet opp fem år før, kom manager/produsent Ron Haffkine innom med beskjed om at de er løst fra kontrakten med Colombia. Og ikke bare det, bandet er teknisk sett konkurs. Trommeslager Jay David sier nesten umiddelbart takk for seg, og en stund vurderer også resten av bandet å gjøre det samme. Som ikke det er nok, blir kona til Shel Silversteins alvorlig syk, og bandets velgjører og låtskriver Shel Silverstein gir beskjed om at han må konsentrere seg om familien fremover.

shel-silverstein-1

Bandet fortsetter å spille konserter gjennom høsten med ny trommeslager, John Wolters. Igjen blir både Dennis Loccoriere og Ray Sawyer arrestert etter en konsert i Iowa i desember, på grunn av å ha vært tydelig påvirket av rus og gjentatte ganger sagt motherfucker mellom og i låtene. Når de fikk beskjed fra arrangøren om å kutte ut slikt språk, roper Ray Sawyer ut Fuck it all, og dermed bærer det i arresten. Denne gangen bryr ikke pressen seg noe om det, og etter noen dager i arresten setter Ray Sawyer kurs hjem mot Alabama, Dennis Loccoriere og George Cummings drar til New Jersey, de andre blir spredd for alle vinder, og en stund er Dr. Hook and The Medicine Show historie.

dr hook Ray_Den_RS131

Nå startet jeg jo denne artikkelen med å hinte om at det hadde vært fint om bandet ble oppløst i midten av 70-tallet, men det skulle vise seg at bandet hadde en plate til i seg, som jeg fortsatt regner som en plate fra The Medicine Show-perioden, selv om bandet nå bare kalte seg Drr. Hook, og var på et nytt plateselskap, på vei til å bli et helt annet band. Bankrupt har såpass mange gode melodier å tilby at den må med. Ray Sawyer og manager Ron Haffkine drar hjem til Dennis Loccoriere i Union City, N.J. en kald vinterkveld i Januar 1975. De får ordnet litt studiotid i et platestudio i New York, og med kun Loccoriere og Sawyer med en gjeng studiomusikere, spiller de inn Sam Cookes gamle slager «Only Sixteen», «Cooky and Lila» skrevet av musikkjournalisten Dave Hickey, og så har de fått tilsendt en ny låt fra Shel Silverstein kalt «Everybody’s making it Big but Me». Demoen blir sendt til Capitol Records, og etter at Ron Haffkine igjen bruker sine kontakter, får Dr. Hook and The Medicine Show kontrakt for to plater. Bandet samles, går i studio i New York i April 1975, og spiller inn hele plata på fem dager.

dr hook bankrupt

Cooky and Lila (fra Bakrupt 1975)


dr hook everybody makin

Everybody’s making it Big but Me (fra Bankrupt 1975)


George Cummings er igjen misfornøyd med låtmaterialet og sier takk for seg to uker etter at plata kommer ut. Albumet er ironisk nok kalt «Bankrupt», og en av sangene heter for sikkerhets skyld «The Millionaire». Bandet har som nevnt kuttet ut å kalle seg The Medicine Show, og Bankrupt er første plate som er gitt ut kun som Dr. Hook. Albumet selger brukbart, de får en radiohit med «Everybody’s makin’ it Big but Me» og ikke får en ganske stor hit med «Only Sixteen». Dennis Loccoriere uttaler til den britiske musikkavisa N.M.E. at de etter konkursen nå er villig til å selge seg og spille hva nå publikummet ville ha. Han har senere sagt at det var en spøk, men det skulle gå troll i ord. Etter suksessen med coverversjonen av «Only Sixteen», kutter etter hvert Dr. Hook ut å spille på sin dop og rus-image, og neste plata, som kommer året etter, A Little Bit More viser at Dr. Hook som et ganske glatt pop-orkester. Shel Silverstein leverer også her fire låter, men alle er ballader og harmløse tekstmessig. Dette er også det siste Silverstein gjør sammen med Dr. Hook.

dr hook only sixteen

Only Sixteen (fra Bankrupt 1975)


Og her stopper historien om Dr. Hook for min del. Kombinasjonen av vakre, melankolske sanger som «Sylvia’s Mother», «Carry me, Carrie» «The Ballad of Lucy Jordan» og «Cooky and Lila», kombinert med det ville og utemmede i låter som «Get My Rocks Off», «Freaker’s Ball» og «I got Stone and I Missed it», og de lett sarkastiske sangene som «The Cover of Rolling Stone» og «Everybody’s Makin’ it Big but Me» gjorde Dr. Hook and The Medicine Show til et band jeg fullstendig falt for, og siden har hatt et sterkt kjærlighetsforhold til. Når jeg hører låter de gjorde senere, som «Sexy Eyes» og «You Make My Pants Want to Get Up and Dance» gjør det rett og slett vondt å vite at det er slike øyeblikk folk flest forbinder med dette fantastiske orkestret. Jeg forlater dere med en av bandets fineste øyeblikk som ble utgitt av Colombia etter at de hadde sagt opp kontrakten med Dr. Hook and The Medicine Show. Plateselskapet valgte i etterkant av å ha gitt bandet fyken, å gi ut en slags samleskive, der kun «The Ballad of Lucy Jordan» har blitt igjen fra den uutgitte Fried Face.

dr_hook_the_medicine_show-the_ballad_of_lucy_jordan_a_1

The Ballad of Lucy Jordan (fra samleskiva The Ballad of Lucy Jordan – Colombia 1975)


Gjør deg selv en tjeneste, sjekk ut hva Dr. Hook and The Medicine Show gjorde den første halvdelen av 70-tallet, og det kan hende du også blir forelsket.

—————————————————————————————————

Det ligger mange fantastiske øyeblikk med Dr. Hook and The Medicine Show på Youtube, og her er et stort knippe fra deres karriere. Og vi starter der gutta ble presentert for verden for aller første gang, i filmen Who is Harry Kellerman…
https://www.youtube.com/watch?v=VjpNI6Bo2iE
Og så kom altså Sylvia’s Mother ut, og gutta ble store.

Shel Silverstein introduserer Dr Hook and The Medicine Show – opptaket er fra Silversteins husbåt i San Francisco

Bandet spiller «Carry me, Carrie» fra Silversteins husbåt høsten 1972

Bandet spiller «Marie Laveux» fra samme husbåt, samme kveld, og her tar de den helt ut (spesielt Billy Francis!)

I et opptak fra et Tysk TV-show (Musikladen) i 1975, gjør de en låt som aldri er gitt ut, «Yodel»

Mer Musikladen fra Tyskland, her gjør gitarist Rik Elswitt «Eberybody’s Making it Big but Me»

Og et helt legendarisk øyeblikk, også dette fra Musikladen, der George Cummings viser seg frem i «Penicillin Penny»

En av bandets drøyeste sanger er «Freakers Ball». Igjen hentet fra Musikladen i 1974

Fra en konsert i København i 1974 gjør de en relativt rusa versjon av «Acapulco Goldie»

Fra samme konsert i København gjør bandet «The Wonderful Soup Stone»

Fra det legendariske britiske TV-showet The Old Grey Whistle Test gjør gutta en hinsides versjon av «Get My Rocks Off» med Billy Francis i storform

En av Dr. hook and The Medicine Shows mest ukjente låter er singelen «Cops’n Robbers» som ikke finnes på annet enn format en 7 tommer og ble en kjempeflopp.

Og til slutt for dere som har lyst til å se hele konserten med Dr. Hook and The Medicine Show i København våren 1974, er denne go’biten fra dansk TV på 35 minutter kanskje det beste beviset på hvilket glimrende liveband gutta var.

Om forfatter

Mann, 50, Beaters redaktør og upublisert forfatter, husmor og selvutnevnt konge av Furulia. Jeg skriver fortellinger, romaner, epistler og anmeldelser, lager mat, vasker huset på fredager og arkiverer stadig vekk både mitt og noen ganger deler av andres liv. Hører mest på radio, er svært glad i Herreavdelingen og Radioresepsjonen. Mener musikk burde være en egen religion. Tror på Wall of Voodoo, Cramps, The Triffids, The Beatles, The Kinks, Johnny Cash, John Prine og Kris Kristofferson. Er pappa, kjæreste og hundeeier. Og av og til lager jeg et radioprogram som heter Alinge, et program for evigheten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert